15. mars og over 3 år siden første forsøk.
Inngangen til mars, nærmere bestemt 2. mars markerer hvert år “jubileum” for mitt prøverprosjekt. Den 2. mars 2011 var jeg for første gang på Stork-klinikk og ble inseminert. Her er link til innlegget jeg skrev den dagen. Det er rart å tenke på at jeg faktisk bare var 33 år enda den gangen, og like før jeg fylte 34. Nå fyller jeg snart 37. Det er skummelt å tenke på. Det kan nesten virke som at det har gått fire år, men det har det ikke da. Men det føles som at de tre årene som har gått er mer enn nok. Er det rart man føler seg frustrert? Måtte hysteroskopien gi meg en god forklaring….
Frustrert og lei Ønskemor
8 Replies to “15. mars og over 3 år siden første forsøk.”
Det der var vemodig å lese, din første fertilitetsreise… Sannelig godt man ikke vet på forhånd hvilke strabaser som ligger foran en. Heier forsiktig på hysteroskopien, at den kan gi noen svar.
Ja, det er rart å lese igjen. Ja, jeg har ofte tenkt på hvor glad jeg er for alt jeg ikke visste den gangen. Da hadde jeg jo psyket helt ut. Krysser fingre for hysteroskopien ja. Men OM det er en liten polypp som jeg egentlig håper på, så er det temmelig bittert å tenke på at jeg finner ut av det så sent også. Så på den måten er det nesten at jeg håper alt er bra. Det er jo det jeg er vant til. Den tryggeste og mest vante følelsen liksom. Nei, håper da det er en liten polypp uansett hvor irriterende det må være å tenke på at jeg kunne ha funnet det ut mye tidligere. Men man får ikke gjort noe med fortiden, så får heller satse på det beste for framtiden.
Uff, ja tida går så fort når man lever fra syklus til syklus, og det egentlig bare er noen få dager i måneden som føles viktige. Klaffer det ikke på de dagene føler man jo nesten at hele måneden er bortkasta og man ser fremover. To år siden vi begynte å prøve og allerede et år siden vi fant ut at mannen ikke kunne få barn, og nå ser det jo kanskje ut som om vi skal markere ettårsjubileet med å få svarene på min AMh, som kanskje viser jeg ikke kan få barn jeg heller. Fy søren å glad jeg er for at jeg ikke kan se inn i fremtiden, for da vet jeg sannelig ikke om jeg hadde orket å gå gjennom dette, men i det å ikke vite ligger det også håp, og det er det vi får fortsette å leve for!
Ja, akkurat. GUD så god man ikke vet hva man skal inn i. Da hadde jeg jo aldri klart å begynne på hele denne prosessen. Men det er håp så lenge man ikke har fått beskjed om noe annet og da klarer vi å gå veien videre. Heldigvis. Samtidig, så er det jo noen ting man gjerne skulle ha funnet ut av tidligere da. Litt kjedelig å finne ut om en liten polypp nå etter alle pengene jeg har brukt på ivf.
Støtter meg til alle utsagn som omtaler den lykkelig uvitenhet da man startet prosessen. Når det gjelder din frustrasjon over at du kan ha en polypp som kunne ha blitt oppdaget tidligere, så vil jeg bare si at dette er visstnok noe de får tydelige indikasjoner på ved vanlig ultralyd. Det har i alle fall jeg fått beskjed om fra en av byens mest anerkjente gynekologer, da jeg ba om vannskanning. Så i tilfelle du har en polypp er det maks uflaks at det ikke har blitt oppdaget før. Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i tankegangen “tenk om, og hvis bare”. Det virker til å være en x-faktor i denne vitenskapen, som fremdeles ikke er løst. Det betyr IKKE at du ikke kan lykkes neste gang. SOM jeg ønsker at vi alle skal lykkes 🙂 argh!
Ah.. ja, du har rett. Jeg har også lurt på hvorfor de ikke har sett noe før dersom det er noe. Når det gjelder ul, så ser de noe som KAN være noe, så det er ikke det at de ikke har sett det, men ikke sett på det som noe alvorlig. Så det er absolutt god grunn til å sjekke det nærmere nå som det har gått så lang tid. Men du har helt rett i at mest sannsynlig, så er det nok ingenting. Dessverre og heldigvis. Og iallefall er det liten sannsynlighet for at det er noe som er veldig alvorlig.
Ja, den x-faktoren. Helt klart. Vitenskapen VET ikke noen ting. Alt dreier seg om indikasjoner og det er nok fremdeles mange x-faktorer som fremdeles er helt ukjent for vitenskapen. Det er derfor jeg også går til akupunktur, for jeg er sikker på at akupunktøren kan fikse mye som vestlig medisin overser, eller ikke vet hvordan de skal fikse. Det kan iallefall ikke skade har jeg funnet ut iallefall.
Ja, klart vi alle skal lykkes snart. VI MÅ!!!
Tusen takk for fin kommentar.
Huff, ja – det er fryktelig vemodig å tenke tilbake… Savner den gode naive følelsen samt alt håpet og troen.
Ja. Tenk om verden var slik vi trudde da… sukk…