Enestående mor

Vi kom oss gjennom i år også. Og som tidligere ufrivillig barnløs så skal jeg virkelig ikke klage. Men jeg er elendig på gjennomføring av slike dager.

Hvorfor er jeg så innmari dårlig på forberedelser til store feiringer?

Da jeg lengtet etter barn flyktet jeg unna slike dager. Jeg elsket å gå i tog de årene jeg jobbet på en skole som gikk i barnetog, men ellers har jeg gjort minst mulig ut av dagen. Jeg har ikke tall på hvor mange 17.maier jeg har sittet hjemme og rettet stiler. Da får jeg gjort noe fornuftig tross alt.

Nå tenker jeg at jeg burde brukt tiden annerledes og heller øvet meg på alt sånt en mor liksom bør være litt god på. Hvorfor lagde jeg aldri en fancy og god 17.mai-kake og dro på besøk til noen for eksempel? Nå kan jeg jo angre, men sannheten er nok at det ville vært for tøft for meg. Flukt var mitt beste forsvar.

Det blir hektisk, selv om jeg prøver å legge lista veldig lavt.

Nå har jeg hendene fulle med alt som må til av forberedelser. Klær skal strykes og gjøres klar? Bare det er jo et prosjekt i seg selv som jeg er elendig på. Her var det null plan og det var bare flaks at jeg fant noe som var både pent og rent på morraskvisten der før vi skulle rekke toget som gikk klokka 9 fra den lokale skolen. Vi rakk det og ungene var fornøyd.

Tidligere år har jeg glemt at barn gjerne skal ha 17-mai-gadgets også. I år var jeg klok av skade og hadde rukket en tur innom nille som hadde 3 for 2 salg på alt av 17-mai-ting. Jeg berget.

Men når planleggingen er dårlig, betyr jo ikke det at vi ikke kan kose oss glugg og spise masse is. Jeg hadde fryseren full av fjorårets is som må spises før vi kan kjøpe mer, så vi fikk tatt et skikkelig innhugg der. At isen var full av “snø” som Storkfrøken kalte det, gjorde ingenting. Ungene vet heldigvis ikke at det er litt “feil”. Så da koste vi oss og det er iallefall ikke feil!

Vår feiring

Vi ble invitert på middag til foreldrene mine etter at guttene hadde sovet duppen sin og jeg tok med kake. Nei, jeg hadde ikke bakt den selv og den var ikke veldig fancy. Den hadde til og med ikke de norske fargene på seg. Kaken var også fra fryseren og før den havnet der, sto den på kakebordet på navnefesten til ungene høsten 2017. Den var like god, om ikke bedre.

Moren min spurte oss på forhånd hva vi ønsket å spise på 17.mai og vi hadde kun et ønske og det var at de skulle ordne noe som var enkelt. For det viktigste for oss var å ikke slite ut noen på en sånn hektisk dag. Sånn ble det.

Rundt meg så jeg folk stresse. På facebook var det noen som spurte om det var greit å kjøpe kake til festen? Foreldre som spurte om tips og triks om alt mulig og alle hadde skuldrene oppunder ørene.

La oss bli enige om å ikke stresse mer enn nødvendig.

Jeg heier virkelig på de som jobber hardt for å få alt perfekt på slike dager altså. Og mange har stor glede av å styre på for å gjøre dagen helt perfekt. Og da tenker jeg at det er helt ok å bare kjøre på. Men kan vi ikke bli enige om en ting? Det viktigste er at alle har det bra og koser seg på den store dagen? Ikke at kaka er perfekt eller om bunadskjorta er helt krøllefri (den blir jo raskt rynkete allikevel). Det er selvfølgelig ingenting galt med at den er fri for krøller heller. Men om det glipper så går det helt fint.

Selvfølgelig skal dagen bære preg av høytid og respekt for Norge, vårt flotte land og freden. Men vi skal ikke være nødt til å bli sykmeldte etter en feiring heller. Vi har de resursene vi har. Vi gjør det beste ut av det og vi koser oss og spiser masse is. HURRA!

Senk skuldrene og kos deg på 17.mai.

Senk skuldrene, slapp av, bak kake hvis du vil, eller kjøp den hvis du vil. Ungene bryr seg ikke og de er tross alt de viktigste. De ønsker seg bare foreldre som gjør alt for at de skal ha det tipptopp den dagen. Og det skal ikke mye til. Mitt forsett til neste feiring er å gjøre akkurat som i år. Vi skal kose oss mest mulig og stresse minst mulig. Får jeg lyst til å bake en kake og har tid til det, så gjør jeg det. Hvis ikke, så finner jeg sikkert mer i fryseren.

Katinka