Enestående mor

Lørdag var en stor milepæl i mitt hode. Fra den dagen var det 8% sjanse for at baby skulle overleve en eventuelt fødsel. Absolutt ikke noe å trakte etter og ingen garanti for at legene faktisk ville forsøke å redde henne om det skulle være. Men allikevel, en milepæl som for meg har vært viktig. Den er symbolet for at sjansene for overlevelse og at dette går bra øker for hver dag som går.

Bevegelser:
Jeg kjenner fremdeles daglig til bevegelser fra lillemor, men hun ligger gjerne sånn til at bevegelsene går nedover, så da kjenner jeg det ikke like tydelig som jeg gjorde en periode da hun lå og sparket oppover og utover. Men uansett: Jeg kjenner henne stadig, og det er SÅ deilig.

Før jeg ble gravid, så innbilte jeg meg alltid at det å kjenne bevegelse i magen skulle trigge kvalme. For jeg forbinder kvalme ved å kjenne mye bevegelse i magen. Men det er selvfølgelig helt annerledes. Kvalmebevegelsene er i magesekken. Baby er jo langt nedenfor det, og det kiler bare deilig.

Bilde 22+0:
I anledning 22-ukers-milepælen tok jeg selvfølgelig 22-ukersbilder på lørdag:

Magen vokser, ingen tvil om det iallefall 🙂

Jordmor:
Så har jeg vært hos jordmor på tirsdag, og da var alt fint. +1 på protein i urin, men med så lavt blodtrykk som jeg har, er det ingen fare for svangerskaptsforgiftning. Så ingen bekymring. SF-målet følger linjen perfekt, for den treffer streken perfekt. Kan det bli bedre enn det?

Vekt:
Så har jeg lagt på meg (hjelp) 8kg siden startvekt. Jeg har aldri veid så mye, og jeg skal innrømme at det er rart. Jeg merker godt at alt er litt tyngre og tregere… og verre skal det bli. Men det skal vi leve med. Får satse på at ammingen går greit etter fødsel, så jeg får tæret litt.

Bassengtrening:
På mandag startet jeg på bassengtrening tilrettelagt for gravide. Jeg hadde gruet meg skikkelig til det, fordi jeg var redd jeg skulle være i altfor dårlig form. Men heldigvis, og fordelen med bassengtrening, er at det er enkelt å tilpasse til eget nivå. Så jeg ble bare sånn passe sliten.

Plager:
Halsbrannen kommer og går. Ikke verre enn at jeg klarer å døyve det med en og annen gaviscontabelett og trenger ikke å ta den mange ganger om dagen. Det kan jeg leve med. Det som er verre er at jeg har begynt å sove på meg vondt i ryggen. Jeg sover fint i 4-5 timer sammenhengende, men så våkner jeg av at ryggen ikke er god og etter det sliter jeg med å finne en god stilling. I min egen seng var det helt umulig å falle i søvn igjen, så jeg begynte å stå opp og ta en brødskive og sovnet til slutt på sofaen igjen noen timer til. Så jeg fant ut at sovesofaen var bedre å ligge i enn senga faktisk, så nå har jeg “flyttet” ut i stua og sover hver natt på sovesofaen. Det er bedre, men ikke helt bra allikevel. Jeg våkner fremdeles, men har lettere for å sovne igjen når jeg ligger der. Så da blir jeg nok liggende på sovesofaen i noen måneder framover tenker jeg. Jeg er uansett veldig glad for at jeg slipper å måtte opp tidlig for å dra på jobb når det er slik. Så da gjør det jo ikke så mye.

Dagene går:
Ja, jeg er jo arbeidsledig (jobber kun 4 timer fast i uka med svømmeundervisning pluss noen vikartimer). En skulle tro at det ble kjedelige lange dager. Det er det absolutt ikke. Jeg har mye å gjøre. Så mye at jeg knapt rekker å tenke på bloggen, selv om jeg egentlig hadde satt meg som mål å oppdatere daglig nå som jeg egentlig har tid til det.

Hva er det jeg driver med da? Jo, det krever et helt eget innlegg faktisk. Men jeg kan si så mye som at det er FEMA som har tatt all min tid den siste tiden. Jeg gleder meg så til å presentere arbeidet mitt for alle medlemmene og for styret.

Og nå skal jeg fortsette med den jobben. Det er fremdeles en del som gjenstår.

Klemmer fra Ønskemor