Enestående mor

Jeg har savnet denne bloggen oftere og oftere i det siste. Nå og da får jeg også mailer om at jeg og denne bloggen har betydd noe for noen og det varmer hjertet mitt utrolig. Det gjør at jeg savner den ekstra mye. Jeg har ofte tenkt at jeg skal begynne å skrive igjen. Men jeg skal innrømme at livet i Oslo er et helt annet enn det livet jeg levde da jeg begynte å skrive denne bloggen. Jeg er rett og slett opptatt fra morgen til kveld og jeg har ikke alle de ledige øyeblikkene som jeg hadde da jeg bodde på bygda. Jeg savner roen ofte, men jeg trives egentlig veldig godt i en hektisk hverdag også. I min hektiske hverdag betyr jeg noe for noen, og det er utrolig viktig for meg har jeg funnet ut. Som lærer betyr jeg noe for ungdommen. Jeg betyr også noe for kollegene mine som tillitsvalgt. Som svømmeinstruktør to kvelder i uken, driver jeg forebyggende livredning. Jeg betyr noe for venner, og jeg er nærmere familien min når jeg bor her. Alt i alt, så har jeg mye her som betyr noe for meg, og jeg betyr noe tilbake. Det er viktig.

Så var det kjærligheten da. Den vanskelige kjærligheten. Jeg skulle så ønske at kjærligheten var enkel, men man skal vel ikke få noe enkelt. Det er bra at man ikke får noe enkelt, for da tar man det kanskje heller ikke for gitt. I bunn og grunn har jeg funnet ut at alt egentlig handler om å bety noe for noen. Da jeg var alene og ønsket meg å få barn, så handlet det først og fremst om å utvide familien min som foreløpig bare består av meg, hunden og katten. Jeg drømte om et barn som aldri ville forsvinne ut av livet mitt igjen. Et barn som jeg kunne bety alt for og som ville bety alt for meg. Enda mer enn jobben og den perifere familien og venner.

Så møtte jeg T. Jeg ble fullstendig overumplet. Jeg var ikke forberedt på å møte en mann som jeg kunne tenke meg å være sammen med resten av livet. Men nå er det altså det jeg ønsker: å bety alt for han som han betyr for meg. Det er også rart med det. Han har jo en datter, og jeg har akkurat de samme drømmene når det gjelder henne selv om jeg ikke har møtt henne enda.

Men det er her det begynner å bli vanskelig. For det første, blir det vanskelig å skrive blogg. Jeg skriver ikke lenger bare om meg selv og heller ikke om meg selv og et annet voksent menneske, men i tillegg så handler det om ei jente som er snart i tenåra. Det er også vanskelig å gå like fort fram i forholdet som jeg er klar for. Jeg var jo forberedt på å å skape min familie for ti år siden, og nå er tiden for meg overmoden til å ha noen å stelle for. Noen å lage jul sammen med og et trivelig hjem. Jeg savner å ha en base i livet som er resten av livet sammen med de menneskene som betyr aller mest for meg. Jeg savner en tid der jeg slipper å lengte til noe jeg ikke har, men heller drømme om å fortsette å dele alt med de jeg har rundt meg og bygge livet sammen med dem. Ja, jeg er sikkert blitt gammel og kjedelig, men slik er det. Jeg har ikke behov for ung- og singellivet lenger. Jeg er ferdig med å lure på hva som skjer til helgen. Jeg vil bare sitte hjemme lørdagskvelden og gjøre noe hyggelig sammen med de jeg er aller mest glad i. Det kan jeg ikke. Så ikke så sjeldent blir jeg sittende alene og glo på boksen eller gruble på alt jeg savner i livet.

Hvorfor er det så vanskelig? Jeg elsker T og T elsker meg og det er ingenting vi heller vil enn å tilbringe mest mulig tid sammen. Men enda, så treffer jeg han bare en gang i uken når han kommer på besøk til meg. Jeg har enda ikke sett hvordan han bor, og jeg har enda ikke truffet datteren hans. Dette tar nemlig tid. Jeg beundrer T utrolig for hans tålmodighet med datteren og dette skal skje på hennes premisser og jeg VET at det er det beste for henne og for alle, men GUD så utålmodig jeg blir noen ganger på å vente til neste skritt. Jeg lengter etter min nye familie og min nye tilværelse og i mellomtiden så går jeg i den samme tralten som jeg alltid har gjort. Det er meg, hunden og katten i min lille leilighet og jobben og lage og spise alle måltider alene. Jeg lever fremdeles singellivet som jeg har gjort så lenge jeg har skrevet denne bloggen, men jeg har en kjæreste som jeg vil dele resten av livet med. (Hadde jeg vært min egen leser nå, så hadde jeg tenkt at her er det ugler i mosen når det gjelder T og jeg kan love dere at min mistenksomhet ofte forteller meg akkurat det, men jeg har kommet fram til at den som intet våger, intet vinner, så jeg må jo bare stole på han.)

Ja, så var det dette med bloggen. Jeg har fått mailer fra dere lesere mens jeg har vært borte, der dere har skrevet om deres personlige erfaringer og takknemlighet til meg og bloggen min for at den har betydd noe for dere. Dere aner ikke hvor viktig det er for meg å få slike tilbakemeldinger. Jeg har ofte spurt meg selv om hvorfor jeg på død og liv skulle skrive en blogg om dette, og hvorfor jeg er så pr-kåt at jeg stiller opp på tv for å vise meg fram. All tid jeg har drevet med dette, så blir det mer og mer klart for meg: Den tanken jeg hadde da jeg begynte, var at jeg ville bety noe for noen og alle tilbakemeldinger jeg har fått siden, bekrefter nettopp det. For meg handler alt i livet om akkurat det. Jeg vil bety noe for noen, positivt. Og jeg håper at jeg en dag kan bety alt for en liten (eller stor) familie som på samme måte betyr alt for meg. Enn så lenge, tenner jeg adventslysene for meg selv, alene i min lille leilighet med hunden og katten som selskap.

Bloggen er kommet for å bli… i en eller annen form.

Og takk til “fruen” som ga meg et lite spark bak i dag og til “V” som har skrevet en laaang mail, som jeg enda ikke har svart på, men som har varmet hjertet mitt og egentlig “sparket” meg litt også, selv om det er lenge siden.

Ønskemor