Å kjenne etter
De siste dagene har jeg kjent mye i magen. Jeg har kjent meg oppblåst og støl og har “kjent” mye i magen. Særlig i går, men da var jo testen også plutselig kjempesterk da. Så kanskje det er HCG-stigning jeg kjenner. I dag, derimot, så har jeg kjent mindre. Og da blir jeg SÅÅ bekymret. Huff… alt man skal bekymre seg for i dette gamet. Jeg krysser nå alt jeg har for at strekene bare fortsetter å bli sterkere og at jeg kommer til å fortsette å kjenne masse og at jeg om et par-tre uker får se (minst) et bankende hjerte på ultralyd. Det er min store drøm og indre bilde som jeg ser fram mot nå. Jeg har vel lov til å håpe på det nå som testene er så tydelige? Jeg har jo aldri sett en så sterk teststrek før, bortsett fra når jeg har testet rett etter hcg-sprøyte tatt, bare for å sjekke hvordan det så ut. I dag var streken en liten anelse sterkere enn i går og nå er det leeenge siden hcg, så dette må jo være virkelig? Jeg skal innrømme at jeg går og klyper meg litt i armen om dagen, for det er helt utrolig, ubeskrivelig følelse. Skummel og deilig på en gang.
I morgen er planen å kontakte fastlege for å be om rekvisisjon til blodprøve av hcg på tirsdag og torsdag, slik at jeg får tall på stigningen. Jeg kjenner at jeg ikke klarer å føle meg helt trygg før jeg får sett de tallene.
Jeg har også bare lutinus for noen dager til, og ifølge klinikken skal jeg ikke gå lenger på det etter testdato som er tirsdag, men jeg klarer ikke å slå meg til ro med at det går fint. Det SKADER jo ikke å gå noen flere uker ekstra på lutinus, selv om jeg egentlig hater den.
Ønskemor