Enestående mor

Jeg skrev litt i går om hvordan de siste ukene har vært: Tøffe!  Jeg begynte jo egentlig å bli forkjølet før Storkfrøken fikk omgangssyken. Men så ga det seg liksom mens hun og jeg var syke, så tenkte jeg egentlig ikke over at jeg var forkjølet. Men så fort jeg begynte komme meg til hektene igjen etter min runde, så kjente jeg det stramme seg til i hals, bihuler, ører, nese osv. Og så himla vondt i hodet. Torsdagen var ille (uke 38 snakker jeg om nå). Jeg var på jobb og hadde turdag med elevene. Jeg elsker jo normalt slike utedager på jobb. Men etter denne dagen var jeg helt skutt altså. Litt bedre på fredag. Men jøjemeg, så godt det er med helg når man er så sliten. Ja, helg og helg… er man alene med små barn, så er det liksom aldri helt tiden til å hente seg inn da dessverre. Men deilig iallefall å ikke ha noen agenda. Vi gikk på formiddagstur til en gapahuk i nærheten og fikk selskap av en søt, liten rødstrupe mens vi spiste lunsj ute. Deilig med utelunsj altså. Da smaker maten ekstra godt. Det trengte vi etter sykdom. Men kakao ville hun ikke ha. Det må være melk eller “mei”. Et av de få ordene hun sier. Dette roper hun normalt. Lille kalven min.

På ettermiddagen kjente jeg det stakk bak det ene øyet… himmel, skal ikke dette gi seg da? Migreneanfall var det siste jeg hadde på ønskelisten for helgen. Natten og formiddagen gikk til DET migreneanfallet og jeg var SÅ ekstremt sliten når arbeidsuken skulle igang igjen. Men på mandagen kom jobben ubønnhørlig tilbake. Heldigvis var det bare fem dager til høstferie. Jeg jeg tenkte det skulle bli så deilig. Jeg hadde masse planer. Blandt annet skal jeg snekre gulv på loftet. Målet mitt var å få orden i alle kroker før nye babyer kommer. Høstferien skulle bli essensiell for å få til dette. Det var før kvalmen slo til. Nå har jeg slitt med kvalmen i en uke og jeg kjenner virkelig at dette kan bli tøft. Denne uken kan jeg prøve å hente meg inn og samle litt krefter, men på mandag er det jobb. Da er jeg 100% lærer, 100% alenemor og 100% gravid (minst) og kvalm. Jeg lurer virkelig på om jeg kommer til å klare det.

Men herrgud! Jeg skal bli trebarnsmamma! Hvor sprøtt er ikke det da? Er det mulig? Storkfrøken OG tvillinger. Det er jo helt galskap? Det har virkelig ikke gått opp for meg enda. Jeg må noen ganger si det høyt til meg selv og da bryter jeg bare ut i latter… minner sikkert litt om en gal person. Føler meg litt gal. Men det SKAL gå. Det MÅ jo bare gå. Jeg må bare stokke alle tankene og følelsene mine først. Godt de ikke kommer i morgen.
Klemmer fra Ønskemor