Enestående mor

Hei! Så hyggelig at du stikker innom!

Som jeg fortalte dere i innlegget i går, så var planen at jeg skulle skrive to innlegg i går: Ett som jeg skulle publisere med en gang og et som jeg skulle publisere i dag. Jeg gjennomførte planen. Jeg skrev begge innleggene som jeg tenkte jeg skulle. Så har jeg sovet på det og tenkt på det i dag og nå som ungene er i seng, har jeg satt meg ned igjen for å se over hva jeg skrev før jeg publiserer. Nå kjenner jeg med ett at jeg er usikker. Usikker på om jeg kan virke bitter? Jeg er altså ikke bitter. Jeg vet at det er mange der ute som er uenig med meg og det kan jeg leve med. Men jeg er allikevel usikker på hvordan jeg skal få formidlet det jeg ønsker å si.

Det er altså i forbindelse med at jeg kommer på tv i dag (kanal fem klokka 21.30) og vet at mange kommer innom bloggen for å lese mer om hvem jeg er, at jeg ville skrive litt til alle dere som ikke kjenner meg så godt. Dere har nok helt ulike grunner til å klikke dere inn her. Noen lurer kanskje på å gå samme vei som jeg har gjort for å stifte familie ved bruk av donorsæd. Andre har kanskje et stort ønske om å skrive noe nedlatende og stygt til meg i kommentar. Også er det sikkert mange andre som bare er nysgjerrige. Velkomne skal dere være om dere har gode hensikter. Hvis du ikke har noe hyggelig å si, så dropp det. Jeg tar meg ikke nær av det og har lest det meste før og du skal vite at det uansett aldri vil bli publisert. Du har mest sannsynlig ingenting å si som jeg ikke har hørt før og som jeg er uenig i. Jeg håper du også tenker deg om før du kommenterer i andre kommentarfelt om temaet. Før du skriver, så tenk over at det også kommer til å være barn av donorer som kan lese det du skriver. Er det greit å kalle foreldrene dems for det ene og det andre? Si at du er uenig. Det er greit. Uenighet er viktig. Uten uenighet kommer man aldri fram til de beste løsningene. I dette innlegget vil jeg svare på mange av kritikerne mine.

Det første jeg vil si noe om er hvordan tv-programmet er vinklet. Jeg skal love dere at dette som vises i dag ikke er første utkast. Etter at jeg fikk se det første klippet de gjorde, så streiket jeg fullstendig. Jeg føler at tv-folka ikke har vist at de har satt seg grundig nok inn i min situasjon eller andre i samme situasjon. Jeg har fått en følelse at de har glemt at det er barn som skal vokse opp i våre familier. Våre familier er ikke lenger uvanlige. Vi er begynt å bli ganske vanlige og det har familier med én pappa, to mammaer, to pappaer blitt også. Barn i 2018 vokser opp i helt ulike familier og det viktigste med en familie er at de er glade i hverandre og tar godt vare på hverandre. Ingen familieform er feil lenger. Sånn er det. Lev med det om du synes det er vanskelig.

Barn er ikke forbudte.

Det første programmet skulle hete “forbudte barn”. Jeg reagerte enormt på at barna mine skulle bli kalt forbudte. Hverken de eller jeg har brutt noen lov. Det er ingen norsk lov som sier at man ikke kan reise til utlandet for å få medisinsk behandling. Og landet vi har reist til har vi kun gjort det som er lovlig der. Norge er det eneste landet igjen i Norden som ikke tillater assistert befruktning til enslige kvinner. Lesbiske kvinner har fått hjelp her i landet siden 2011. Det er fantastisk flott å vite. Nå skal vi komme etter. Dessuten… Hvordan kan i det hele tatt et barn være forbudt? For meg henger det ikke på greip. Jeg ser at på noen tv-dekodere står det fremdeles Forbudte barn som tittel på programmet. Men heldigvis handler ikke lenger programmet om at de er forbudte. Men om hva vi enslige kvinner kan gjøre for å få barn og litt om prosessen. Jeg kjenner jeg blir litt redd for at barna mine skal høre at de er forbudte i framtiden. Eller at noen skal fortelle dem at jeg har gjort noe ulovlig da jeg ble gravid med donorsæd. Hva tror du en seksåring vil tenke når han eller hun får høre det? Mange vil bli svært bekymret over hva som da eventuelt kan skje med moren. Kan hun bli satt i fengsel for det? Og hva gjør man med forbudte barn? Jeg håper alle som en tenker seg nøye om hvordan man ordlegger seg. Det er tross alt uskyldige barn det er snakk om.

Det er ikke mannen jeg har valgt bort, men jeg har valgt å få barn.

Heldigvis har jeg ikke fått masse negative kommentarer på at jeg har valgt å bruke donorsæd når jeg ville bli mamma. De aller fleste har bare positivt å si. De skjønner nemlig at en kvinnes biologiske klokke tikker veldig mye raskere enn mannens biologiske klokke og dermed kan vi ikke vente i all evighet. De skjønner at jeg ikke kunne risikere å ikke bli mamma. La meg presisere at jeg har aldri valgt bort å leve med en mann. Jeg har alltid ønsket meg en kjæreste som kan bli pappa til barna mine. Det har vært min største drøm som dessverre ikke gikk i oppfyllelse i tide til at det ble felles genetiske barn. Jeg vet nemlig at det kan være for sent å prøve å få barn når man har fylt 40 år. Jeg visste at ved fylte 35 år går sjansene dramatisk nedover. Jeg turte ikke vente lenger. Jeg stengte ikke døra for å finne en mann, men jeg valgte allikevel å ikke vente med å prøve å bli gravid. Som jeg også sier på Insider i dag, så håper jeg enda på å treffe en fin mann å dele livet med. Først og fremst fordi det hadde vært hyggelig med en kjæreste, men også fordi det hadde vært hyggelig om barna fikk en voksenperson til å støtte seg på i fremtiden.

Barneønsket og egoisme

Det er mange som synes det er egoistisk av meg å velge å få barn alene. Jeg tenker at alle som ønsker seg barn har egoistiske grunner for å ønske seg det. Det er for sin egen del at man ønsker å leve et liv med barn og familie. Jeg synes det er viktig at man skal virkelig ønske seg barn før man velger å få barn. Sterkt ønskede barn har det beste utgangspunktet for et godt liv og en god oppvekst. Mitt barneønske er ikke noe annerledes enn andres barneønske og mitt valg går heller ikke utover barnet. Å vokse opp med en selvvalgt alenemamma gir et godt utgangspunkt i livet.

Urettferdig?

Den tåpeligste kommentaren jeg ofte leser i kommentarfeltene er menn som synes det er urettferdig at kvinner skal få hjelp til å få barn og at ikke menn får den samme hjelpen. Det virker som de glemmer at det er vi som har eggstokker og livmor. Naturen er nå en gang slik at det er kvinner som blir gravide og føder barn. Skal enslige kvinner da lide under det? Og ikke få samme hjelpen som kvinner i både lesbiske og heterofile parforhold får? Bare fordi enslige menn ikke kan få det samme?

Jeg må si at jeg forstår frustrasjonen over å være enslig mann og ønske seg barn. Det ER urettferdig. Naturen er urettferdig. Det er sånn vi nå en gang er. Hadde jeg vært enslig mann, så hadde jeg følt det vanskelig selv. Men jeg hadde hatt en stor fordel som damer ikke har og det er at jeg hadde hatt mye bedre tid. Det føles kanskje for sent å få barn når man er 50 år, men det er ikke umulig dersom man er mann. Men da er det for sent for en kvinne.

Hvorfor er ikke adopsjon et reelt alternativ?

En kommentar jeg ofte får er: “Hvorfor kan du ikke bare adoptere?” Og det skjønner jeg godt. Vel, jeg skulle gjerne adoptert. Mange enslige skulle gjerne adoptert. I Norge er det lov å adoptere barn som enslig. Men i praksis er det helt umulig. Det er ingen land vi har adopsjonsavtale med som godkjenner adopsjon til enslige. Derfor er den eneste reelle mulighet innenlandsadopsjon. Det er en ørliten mulighet, men sannsynligheten for å få det til er så liten at det iallefall ikke dekker den store etterspørselen.

En annen oppfatning som er veldig vanlig er at det finnes veldig mange barn rundt om i verden som trenger hjem. Ja, det er riktig. Men i disse landene så er det også en stadig voksende middelklasse så mulighetene for innenlandsadopsjon blir større og det blir mindre til utenlandsadopsjon også i disse landene.

Det vanskelige valget.

Det var aldri et enkelt valg. Mange tror virkelig at dette er et enkelt valg og noe vi tar lett på. Det er det virkelig ikke. Det er MYE å tenke på før man velger å bli aleneforsørger. Det er et vanvittig stort ansvar. Det er vel noe de fleste vet og tenker gjennom på forhånd. Det satt langt inne og jeg tenkte lenge og vel på om det var riktig overfor et barn å velge å bruke donor. Jeg leste, googlet, grublet og undersøkte masse rundt dette før jeg tok min endelige beslutning om å prøve. Jeg ønsket først og fremst å vite hvordan det var å vokse opp med viten om at det var brukt donorsæd ved unnfangelsen. Jeg leste forskning (phD Susan Golombok ved universitetet i Cambridge) og jeg leste utallige artikler om temaet. Alt jeg klarte å lese var temmelig entydig. Barn av donor klarte seg veldig bra. Til og med bedre enn gjennomsnittet. Men det var én betingelse og det var åpenhet fra starten av livet. De barna som alltid visste at de var unnfanget med donorsæd taklet det veldig greit. Det er derimot svært tøft for mange å få vite det som en overraskelse i ungdomsårene eller i voksen alder. Det er viktig å være ærlig helt fra start om hvordan barnet har blitt til. For barn er det aller viktigste å være ønsket og elsket. Mine barn vet at de er sterkt ønsket og høyt elsket. Det skal det aldri være noen tvil om.

Jeg er ikke bare meg.

Barna mine er ikke bare sterkt ønsket og elsket av meg. For med meg på denne reisen har jeg ikke vært alene. Jeg har både familie og venner som stiller opp i tykt og tynt for meg og mine barn. I mangel av en familie på farssiden har jeg “adoptert” vennene mine som familie til barna og de har tre venneforeldrepar som er “faddere” og som kommer til å bli regnet som familie av oss. “Venner er den familien du velger selv” har jeg lest en gang og det er i aller høyeste grad sant for oss. Mine barn er veldig heldige og har mange fantastiske mennesker rundt seg. Jeg er opptatt av at de også skal ha nære relasjoner til menn siden de ikke har noen far. De mangler ingen mannlig rollemodell. Det tror jeg er viktig både for storesøster og guttene.

Jeg har aldri designet noe barn.

Å velge donor var for meg et stort dilemma. Det er ingen tvil om at det er mulig å lese mye om donorene før man gjør sitt valg. For meg ble det utrolig rart å skulle få vite så mye og velge ut fra det. Jeg tror at dna spiller mindre rolle og at oppvekst spiller veldig stor rolle for hvordan et barn blir og hva slags liv de får. Da jeg fikk valget mellom å vite mye eller lite om donor, valgte jeg lite. Jeg er så sikker på at barna ville bli perfekte i mine øyne uansett utseende og egenskaper. De er unike og helt spesielle og fantastiske i seg selv. Uansett. Da jeg kunne be klinikken gjøre et valg for meg, så takket jeg ja til det. Det var det beste valget for meg. Men jeg la inn et ønske om at han skulle være nokså lik meg selv i utseende. Han skulle altså ha blå øyne og blondt hår slik som de fleste i min familie har. Utover det spilte det ikke stor rolle for meg. Jeg tror nemlig at barnet får flere spørsmål om hvem donor er dersom utseendet hadde vært veldig ulikt meg. Det var mitt valg. Noen velger å vite mer enn meg. Men når man velger en partner, så er det ingen tvil om at man er MYE mer selektiv på egenskaper. Ikke for å designe noen barn, men for å fungere godt sammen. Det er mange som velger å vite mye om donor. For meg virker det HELT merkelig å snakke om at man designer sin egen drømmebaby bare fordi man må bruke en sæddonor for å bli gravid. Jeg kjenner mange som har brukt donor for å bli gravid. Men jeg kjenner ingen som har drømt om å designe sin egen drømmedesignbaby.

Kritikerne til å bruke donor snakker ofte om designerbabyer. Og det er ingen tvil om at du har mulighet til å få vite enormt mye om donors egenskaper når du gjør assistert befruktning i utlandet. Dersom det ikke er ønskelig, så tenker jeg det er et godt argument for å godta assistert befruktning til alle kvinner her i Norge slik at vi kan påvirke våre egne lover på området her. Men JEG er helt uenig i at det å velge en donor basert på opplysninger om utseende og andre egenskaper er det samme som å designe sin egen drømmebaby.

“Hvorfor tar du deg ikke bare en tur på byen da?”

Onenightstand har blitt foreslått for meg mange ganger på denne reisen. Hvorfor tar jeg meg ikke bare et “ligg” så ordner det seg helt gratis. Nei, kan du skjønne hvorfor jeg ikke har gjort det? For meg er ærlighet en dyd. Noe jeg alltid etterstreber. Jeg grublet faktisk litt på dette i starten. Sånn helt seriøst, så lurte jeg faktisk på om jeg ikke bare skulle lure noen. Det hadde jo ikke vært noe problem å få til det. Men problemer hadde det blitt. For det første hadde jeg aldri klart å lure en mann til noe slikt. Hadde jeg visst hvem han var, så hadde jeg aldri klart å lyve og si han var ukjent til myndighetene heller. Det er dessuten ulovlig. Jeg ville ikke både bli lovbryter og mamma samtidig, det hører ikke sammen (jeg vil uansett ikke bli noen lovbryter).

Og hva skulle jeg sagt til barnet? Skulle jeg si at “Jeg ønsket så inderlig å bli mamma, så jeg tok meg en tur på byen og hadde sex med en tilfeldig fyr”. Jeg klarer ikke å finne noen god forklaring til et barn om hvordan tingene henger sammen om jeg skulle gjøre det på den måten. Det ville på ingen måte være riktig overfor barnet. Jeg er så glad for at jeg kan si at det var en snill mann som ville hjelpe damer til å bli mamma ved å gi bort sine “pappafrø” og at det ble ordnet på en klinikk.

“Du kan få sperm av meg”

Jeg har hørt det mange ganger. Jeg har fått mailer, meldinger og forslag fra folk jeg har møtt. Gutter som gjerne donerer sin sæd mot at de slipper å bli pappa. Fortrinnsvis med “naturlig befruktning” selvfølgelig. Joda, det er en god tanke. Men jeg kommer igjen til et dilemma: Hva skal jeg si til barna? Skal de få vite hvem han er? Eventuelt når? Hvordan skal relasjonen deres bli? Hva slags opplysninger skulle jeg gitt myndighetene? Hvis jeg vet hvem det er, så må jeg jo si det. Han kan fraskrive seg foreldrerett, men man kan aldri avtale seg vekk fra Norges lover og de er klare på at far er han uansett. Dersom jeg havner i økonomisk uføre, så har han økonomisk plikt til å sørge for barnet.

Jeg var aldri helt imot og gjøre en avtale med en mann. Men da måtte begge parter vært klar over disse forpliktelsene og det hadde vært viktig for meg at barnet skulle få vite hvem han var. På et eller annet vis, måtte det vært en slags relasjon mellom dem. Da måtte det vært en mann jeg visste at jeg kunne stole på, som jeg kjente godt, og som jeg faktisk kunne samarbeide med dersom han ønsket å bidra som pappa i livet til barna. Det er noe jeg ikke hadde ønsket å nekte han eller dem. For meg hadde det krevd ganske mye tid å finne ut av om det ville bli en god løsning. På det tidspunktet følte jeg ikke at jeg hadde den tiden og ikke hadde jeg noen aktuell kandidat heller. Det skal utrolig lite til for at en slik løsning blir mer komplisert og problematisk for barna enn man ser for seg på forhånd.

Vurderer du å bli mamma alene?

Dersom du går og lurer på å gå samme vei som meg, vil jeg komme med noen råd til deg. For det første: Ikke vent for lenge. Det kan fort bli både tidkrevende og veldig kostbart. Hvor lenge skal du vente? 40 år er lenge, kanskje FOR lenge. 35 er en fin alder å starte. Iallefall er det på tide å ta en fertilitetsutredning så du vet om du har god eller dårlig tid. Det er så kjedelig å få den nedslående nyheten når det er for sent. For hvert år etter 35 år får du dårligere tid og dårligere odds for å lykkes. Av de som starter prøvingen sin når de er 40 år, så er det en god del som lykkes med egne egg, men mange av dem (et flertall) må bruke en god del penger og ressurser før det lykkes. Noen lykkes ikke og av dem er det noen som gir helt opp og noen som også velger å bruke donoregg. Av de som velger å bruke donoregg lykkes de aller fleste. Jeg kan ikke komme på at jeg har hatt kontakt med noen som ikke har lykkes ganske raskt med donoregg.

Du kjenner kanskje mange som har blitt mødre i en alder av 40 år. Joda, med “gratis forsøk” hver måned, så øker sjansene ganske mye. Men ved assistert befruktning er det ikke nødvendigvis enklere. Det kan virke som at vi lever i en teknologioptimistisk boble som gjør at mange tenker at hvis kroppen ikke klarer det selv, så er det jo bare å gjøre prøverørsbefruktning. Vitenskaper fikser problemet. Men slik er ikke virkeligheten. Det er livets harde brutalitet. Dessverre.

For det andre: Kom i kontakt med andre kvinner i samme situasjon. Da jeg startet med mine forsøk var jeg ganske alene. Men på grunn av bloggen kom jeg i kontakt med noen andre. Etterhvert ballet det på seg og jeg hadde kontakt med veldig mange. Jeg begynte å etablere en gruppe for prøvere på facebook og det var en fantastisk god gruppe å være i. Vi delte erfaringer og lærte enormt mye av hverandre. Vi heiet på hverandre og delte gleder og sorger. Jeg kan med hånden på hjertet si at mange av mine beste vennskap startet i en prøvergruppe. Jeg driver fremdeles med å administrere ulike grupper på facebook. Men arbeidsmengden rundt det har vokst meg litt over hodet. Så dersom du ønsker medlemskap i en prøvergruppe, eller gruppe for selvvalgte enslige mødre, så ber jeg deg om å ta kontakt med Fema på facebook. Jeg vil helst ikke ha meldingene i min innboks lenger, for der har de en tendens til å bli glemt i en hektisk hverdag. I Fema er vi flere damer som kan svare på meldinger og melde inn i grupper.

Her er link til fema sin facebookside.

Til slutt vil jeg gjerne høre hva du synes om Insider i dag?

Fikk du det ikke med deg? Det kommer til å bli lagt ut her (lenke)

Klemmer fra Katinka