Enestående mor

Jeg har alltid drømt om kjernefamilien med mann og barn. Sånn ble det ikke. Da jeg var 33 år, hadde jeg lagt bak meg noen havarerte forhold. Det hadde kostet mye og jeg innså at det ville ta tid å finne drømmemannen i første omgang og deretter ønsket jeg ikke stresse i starten av et forhold med å stifte familie.

Jeg kjente den biologiske klokka tikket stadig høyere og jeg innså at jeg hadde mer hastverk med å få barn enn jeg hadde med å møte en mann. Jeg har resten av livet på å møte en mann. Men barn har jeg kun en begrenset mulighet til å få. Det føltes som nå eller kanskje aldri og det ville jeg ikke ta sjansen på.

Jeg hadde ingen grunn til å tro at det skulle bli utfordrende å få barn. Jeg var sunn og frisk og hadde regelmessig syklus. Tanken på at resien skulle bli lang når jeg fremdeles var såpass ung slo meg ikke en gang.

Jeg startet med insemineringer – 7 ble tallet da jeg innså at jeg ikke lenger kunne bruke pengene mine på noe som føltes så usikkert. Jeg måtte spare til IVF eller prøverørsbehandling.

Halvannet år senere startet jeg med ivf-forsøk. Tanken på å kjøpe en trepakning slo meg ikke. Jeg kom vel til å lykkes med det første forsøket? Eller iallefall ha masse egg på frys? Resultatet var to egg som begge ble satt inn og resulterte kun i en positiv test før mensen kom. Jeg hadde opplevd min første kjemiske graviditet.

Livet traff meg hardt i trynet i de påfølgende ukene. Jeg ble syk og langtidssykemeldt. Det neste året brukte jeg på å bygge meg opp til å bli sterkere enn jeg noen gang har vært. Jeg lærte meg at livet uten barn også kunne bli et godt liv og jeg lærte meg å ta bedre vare på meg selv og helsa mi. Jeg lærte å LEVE som ufrivillig barnløs. Ikke bare eksistere frem til neste forsøk og neste test.

Gjennom året som fulgte hadde jeg tre forsøk til og på det siste lyktes jeg endelig. Resultatet ble ei nydelig jente. Gjennom svangerskapet erfarte jeg at livet etter ufrivillig barnløshet heller ikke var så enkelt. Hormonene som forstyrret alt jeg var vant til. Frykten for å miste og redselen for å slippe til for mye håp for så å oppleve nok en skuffelse var stor. Når kan man begynne å forberede seg på det som kommer? Siden har jeg lært at det er helt vanlig å kjenne på store ettervirkninger etter ufrivillig barnløshet. Det var ingenting galt med meg.

Livet som mor var fantastisk. Slitsomt ja, men helt fantastisk. Men jeg savnet en gjeng. Tosomhet kjente jeg ganske raskt ikke var for meg. Jeg ønsket også at datteren min skulle få oppleve å ha søsken. Jeg trengte bare to fryseinnsett så satt jaggu begge embryoene som ble satt inn. Jeg skulle bli tvillingmamma.

Det var mange følelser som fulgte med tvillingsvangerskapet. Mye bekymring for at noe skulle gå galt. Og enda større bekymring for hvordan jeg skulle takle å ha to babyer og ei jente på to år samtidig. Nå kan jeg oppsummere svangerskap, fødsel og de første 3 årene som trebarnsmor som helt fantastiske. Ja, det har vært slitsomt og det har krevd mye av meg. Men jeg har også lært at jeg er mye sterkere enn jeg noen gang hadde trodd at jeg var.

Reisen var lang og jeg lærte masse på veien. Nå er jeg klar for å hjelpe andre som sliter med å bli gravid eller som vurderer å bli solomor. Jeg er i ferd med å ta Signe Fjord sin solomor- rådgiver utdannelse og i bakgrunnen er jeg pedagog med lang erfaring fra arbeid med mennesker fra rehabilitering, barnevern og grunnskole.

Katinka