Enestående mor

Igjen må jeg beklage om jeg kanskje har feilvurdert når jeg skrev dette innlegget. Når jeg ser på det nå, så skjønner jeg hvorfor dere reagerte. Jeg vil prøve å forklare hva jeg har tenkt, så får det være opp til dere å avgjøre hva dere mener. Jeg tenker iallefall ikke at jeg har gjort noe veldig galt. Hensikten har vært god og jeg håper jeg klarer å få formidlet det jeg ønsker å formidle.

Jeg må også beklage siste ukes fravær på bloggen. Som sagt ble jeg forkjølet forrige uke og igrunnen har jeg hatt tøffere forkjølelser… trodde jeg… Forkjølelsen gikk over i en pinsehelg med to gutter som hadde økedøgn, en storesøster som også trengte mammaen sin og deretter bihulebetennelse som sitter i enda. Jeg forsøker å fullamme, men måtte gi meg litt på det. Jeg tror nok ikke fullamming hadde vært noe problem for meg dersom jeg kunne amme og amme og amme slik man bør når de har økedøgn. Men situasjonen min tillater ikke det. Jeg prøver heller å ta det igjen når Storkfrøken er i barnehagen. Det blir litt morsmelkserstatning også da. Jeg må nok innse at jeg må pumpe en del, selv om jeg synes det er gruelig kjedelig. Så lenge de får die en del og en god del morsmelk så sier jeg meg fornøyd med det når det betyr at alle tre barna har det bra. Mamming foran amming.

Men tilbake til hvorfor det forrige innlegget ble som det ble:

Først vil jeg si litt om hvorfor jeg blogger i utgangspunktet. Det handler ikke om underholdning. Men det handler først og fremst at jeg har noe på hjertet som jeg vil si. Det får jeg formidlet med varierende hell og mye av det jeg ønsker å si, får jeg aldri tid til å begynne på en gang… men en dag kanskje….

Jeg føler selv at jeg ikke er en supergod skribent. Men jeg prøver og jeg lærer stadig noe nytt ved å lese en del og skrive selv. Når det er sagt, så får man heller ikke formidlet det man ønsker til mange mennesker dersom man ikke klarer å underholde noe med skrivingen sin. Skriver man kjedelig, vil ingen lese. Så jeg må si at det ER et mål for meg å skrive så godt at flere vil lese bloggen min. Det er kun på den måten jeg kan nå ut til flere med det jeg ønsker å si. Sånn er det bare. Jeg må finne den gode balansen på hva jeg utleverer av mitt private liv og barna sitt liv. Det er en hårfin balanse og siden denne balansen ofte er helt umulig å treffe, så burde jeg kanskje slutte å blogge nå som barna er her og jeg ikke er en anonym person. Men jeg har valgt å fortsette fordi jeg tror at barna har godt av at temaet jeg skriver om blir normalisert. Det tror jeg at jeg bidrar til ved å skrive blogg og ved å stille opp i media. Jeg skulle ønske flere gjorde det, men jeg forstår også hvorfor ikke det er for alle.

Først og fremst har det vært viktig for meg å skrive om det å bli selvvalgt enslig mor med bruk av donor. Det sier seg vel selv. Men da jeg ble gravid med tvillinger, så opplevde jeg mye uvitenhet om hva et tvillingsvangerskap er. Både på den ene og den andre måten. Derfor har jeg nå også et ønske om å få formidlet litt mer om det å gå med tvillinger. Og helt sikkert etterhvert om det å være mor til tvillinger og særlig alenemor til tvillinger pluss en storesøster.

Da jeg gikk gravid, møtte jeg mange mennesker som tilsynelatende tok det som en selvfølge at jeg kom til å få premature barn tatt med keisersnitt. Jeg skal innrømme at jeg selv også trodde det var veldig høy sjanse for det. Heldigvis er det ikke helt slik. Det er veldig stor sjanse for å gå til termin, eller nesten helt til termin da. Tre uker før termindato regnes jo som termin. Men samtidig er det ingen selvfølge og man ER i et risikosvangerskap som ikke likner et enlingesvangerskap på noen måte. Man MÅ ta noen forsiktighetsregler for å øke sannsynligheten for at det går bra. Noen få kan leve ganske normalt som gravid med tvillinger i magen og gå helt til minst tre uker før termindato. Men hvem det er, kan jo ikke være godt å vite. Derfor bør alle tvillinggravide være litt ekstra forsiktige mener jeg.

MEN når jeg skriver at man bør være forsiktig, så er det heller ingen grunn til å gå å bekymre seg. Det gagner nemlig ingen og aller minst deg selv. Da jeg ble innlagt på sykehus tok jeg det med knusende ro (sånn bortsett fra at jeg savnet Storkfrøken). Jeg hadde heldigvis lært mye mer om tvillingsvangerskap på den tiden jeg hadde gått gravid, enn det jeg visste om det helt i starten av svangerskapet. Jeg visste at jeg var i de tryggeste hender på sykehuset og at uansett så kom det til å gå så bra som det kunne. Jeg visste hva jeg kunne gjøre for å holde dem lengst mulig i magen og jeg visste at dersom det skjedde, det jeg ikke kunne kontrollere, så var jeg i det beste hender på den tryggeste plassen. Babyene mine kom det til å gå bra med uansett. Det visste jeg.

Jeg visste at, jo, de kunne bli født for tidlig. De kunne få fødselsskader. De kunne bli veldig premature. Det kunne være de trengte mye hjelp i starten og at de kunne få en del senskader og problemer. Men jeg visste, og jeg vet, at et fullverdig liv og et liv verdt å leve kan man ha på tross av alt dette. Jeg visste også, at i verste fall kunne en eller begge dø. Men heldigvis så visste jeg også at sjansen for det var veldig liten. Kunnskapen gjorde meg trygg på det. Disse risikoene finnes jo dessuten i alle fødsler og svangerskap. Og ikke minst – jeg visste at det beste jeg kunne gjøre, var å ta det hele med ro og overlate hendelsene til skjebnen. Om jeg tok det rolig og var trygg, så var sjansen enda større for at det skulle gå bra. Jeg visste at, dersom jeg stresset og dersom jeg stadig gikk og tenkte på alt som kunne gå galt, så ville det i verste fall gjøre situasjonen verre. Uansett, så ville jeg selv bli helt utslitt av det. Jeg trengte alle kreftene til det som skulle komme. Derfor tok jeg sykehusinnleggelsen som en gylden anledning til å “kose” meg litt. I den grad man kan kose seg på sykehus. Jeg gjorde ting som ga meg gleder. Jeg syslet med ting jeg liker på pc’n (og det kan jeg kose meg med leeenge), jeg strikket, hørte på radio, kikket litt på tv, selv om det ble lite tid til det, og jeg tegnet og øvde på håndskrift (caligrafi og brush lettering). Ting jeg visste med sikkerhet at jeg ikke kom til å få tid til på lenge etter fødsel.

Da jeg begynte å blogge i 2011, fulgte jeg mange større og mindre blogger. Blant annet ei som blogget om å miste sitt barn i fødsel på grunn av en sykehustabbe. Jeg leste og jeg gråt, og jeg utviklet en angst for å føde og redsel for å oppleve det samme. Jeg ville ha barn, men jeg var livredd for å føde og jeg følte ikke at sykehuset var noen trygg plass. I mitt første svangerskap hadde jeg nok gjerne tatt et keisersnitt om jeg kunne. Men heldigvis fikk jeg hjelp til å innse at det tryggeste for oss begge var å føde vaginalt. Det fikk jeg gjennom å lese, lytte og lære. Det var litt jobb å bli kvitt fødselsangsten, men jo nærmere fødsel jeg kom, jo tryggere følte jeg meg. Fødselen opplevde jeg som fantastisk og det kvittet meg med de siste restene av angst. Heldigvis. Takket være et fantastisk sykehus, med rolige, profesjonelle folk som virkelig var mennesker midt oppi det hele. Selv om det ble en tøff fødsel, så var det en fantastisk opplevelse og jeg følte meg ikke redd et sekund. Det tror jeg er viktig. Å være redd er ikke noe godt utgangspunkt for en fødsel. Om fødekvinnen klarer å slappe av, så gir det de beste forutsetninger for en god fødsel.

Da jeg ble gravid med tvillinger, ble jeg medlem i tvillingmødregrupper på facebook. I tvillingmødre 2017 fikk jeg følge mange tvillinggravide og jeg lærte masse. Jeg lærte at man fint kan gå til termin og dersom man ikke gjør det, så går det også stort sett bra. I de aller fleste tilfeller føder man to friske barn. Mange kan reise hjem fra barsel etter kort tid og noen må bli litt lenger uten at det er noe dramatisk ved det. Jeg opplevde også noen få historier der det ikke gikk så bra. Utrolig trist, vondt og vanskelig. Det er klart det gikk inn på meg. Men jeg klarte å se at de var i et veldig lite mindretall. Jeg så statistikken og følte meg mer og mer trygg. Kunnskap altså…. kunnskap! Så utrolig langt man kommer med kunnskap. Jeg er så takknemlig for at jeg slapp å være redd og for disse to vakre guttene som ligger og sover så søtt i dagsengen min akkurat nå. Friske og fine.

Derfor ble det en cliffhanger i forrige innlegg. En cliffhanger der det virker som at tvilling 2 svever mellom liv og død. Det gjorde han aldri. Jeg visste det. Men allikevel var det ingen løgner i innlegget. Han kom ut blå, slapp og livløs og det gikk kun sekunder før legen beordret han ut til barnelege. Det er sant. Virkeligheten kunne virke så dramatisk som avslutningen på innlegget virket. Men kunnskapen jeg hadde gjorde meg trygg. Heldigvis. Jeg visste fra øyeblikket han ble tatt ut til barnelegen at det kom til å gå veldig bra. Jeg visste at det ikke kom til å gå lang tid før han var inne på brystet mitt igjen. Jeg visste det ikke fordi jeg har en magisk morsfølelse som bare vet slik. Nei, jeg visste det fordi jeg hadde lyttet til fagfolk og lest og lært om tvillingfødsler. Jeg var godt forberedt på at nettopp dette kunne skje. Det skjer i veldig mange tvillingfødsler. Så mange tvillingfødsler at det er obligatorisk å forberede tvillingmoren på dette. Jeg hadde også videreformidlet dette til de som var med meg. Jeg hadde sagt fra at det er stor sannsynlighet for at det kan virke dramatisk selv om det ikke trenger å være det. Jeg måtte forberede mamma på at hun mest sannsynlig ikke kom til å kunne klippe navlestrengene slik hun gjorde med Storkfrøken. Det betydde ikke at det var noe galt. Det betydde bare at vi var i trygge hender som gjorde alt de kunne for best mulig start for guttene mine.
En god start kan jeg virkelig skrive under på at guttene mine og jeg har fått. En helt fantastisk start egentlig. Nå er det gått 6 uker i dag og alle de som har ment at dette kom til å bli tøffere enn med Storkfrøken tok grundig feil. Man kan virkelig ikke forutse hvordan barn blir altså. De er jo så ulike. Storkfrøken hadde kollikk og gråt hver ettermiddag/kveld fra hun var ca to uker til hun var ca 8 uker. Hun gråt i mange timer hver dag og jeg travet rundt i huset mitt og prøvde å lindre og roe så godt jeg kunne. Jøjemeg så sliten jeg var. Storkfrøken var av typen som kun sov i bevegelse eller ved puppen på dagtid. Jeg klarte knapt å ordne meg mat. Jeg holdt på å bli helt koko. Selv om hun sov godt på natten, så var dagen og særlig kveldene virkelig utfordrende. Jeg hadde ikke søvnunderskudd, for jeg fikk sove nok totalt sett på natten. Men jeg var så sliten av gråt og uro og at hun alltid måtte bæres eller vugges på dagtid.

Disse to guttene er av et annet slag. De første ukene gikk det kun i soving, spising og bæsjing. Jeg hadde jo fritid! Nå er de litt mer våkne og iblant har de nok litt magevondt og trenger hjelp til lindring. Men det skulle vel bare mangle. Så hvis jeg skal oppsummere de første 6 ukene med ett barn kontra tvillinger  pluss storesøster, så har faktisk livet bare vært fryd og gammen nå i det siste tilfellet. Man kan virkelig ikke forutse hvordan livet blir. Det beste er å ta det som det kommer og ikke bruke energi på å grue seg for det man ikke vet noe om. Utfordringene kommer tidsnok allikevel og da skal iallefall jeg ha nok energi til å gjøre det beste ut av situasjonen.

Katinka