Enestående mor

De siste dagene har jeg virkelig begynt å merke bivirkningene av medisinene tror jeg. Jeg er sliten, har vondt i hodet, og er konstant trøtt.

Jeg tar det egentlig ganske bra med ro, men jeg kjenner at det er lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Jeg begynte å grine da jeg satt og pratet med mamma i dag, det var ikke av ingenting, men hadde det ikke vært for medisinenes påvirkning, så hadde jeg nok klart å la være å gråte. Jeg begynner å merke hvor utrolig viktig det er for meg at det klaffer nå, og jeg er så redd for at det ikke skal gå veien denne gangen. Da vet jeg virkelig ikke om jeg klarer å se framover, og fortsette å tro at det skal gå i det hele tatt. Det kommer rett og slett til å bli for tøft er jeg redd.

En annen bivirkning jeg begynner å merke, er magen. Den er rett og slett stein hard, så jeg er litt spent på hvordan det blir med endometriose og folikler som vokser og blir store samtidig som jeg sliter med å gå på do.

Men får prøve og ikke ta sorgene på forskudd. Det kan jo hende at dette går helt fint også.

Nå er det nevøtid. Litt slitsomt og utfordrende i dag kjenner jeg, men veldig moro. Han begynner å nærme seg to år med stormskritt, så her gjelder det å passe på å få nok tid sammen med han. For det skjer så mye med han hele tiden som tante ikke har lyst til å gå glipp av.

Klem fra Ønskemor