Enestående mor

Det går ikke greit, det er ikke bare å reise til Danmark ved neste EL. Har ikke råd rett og slett. Det er slutt på pengene. Kanskje jeg klarer å skrape sammen det det koster til neste EL i september. Men det blir definitivt ikke neste uke. Det er godt jeg har jobbet i sommer, slik at det kommer en ekstra lønning i aug og sept. Men det spørs om det strekker til når kreditten er betalt.

I går var jeg så nedfor at jeg gikk og la meg da det begynte å tordne i åttetiden, da kunne jeg jo ikke se på tv noe mer, og turte ikke bruke dataen heller.. Jeg sov til halvti i dag, ikke stort bedre. Argh… det er kjedelig. Registrerer at “min drøm” klarte å bli gravid på første forsøk. Jeg er kjempeglad på hennes vegne og ønsker henne lykke til og jeg krysser alt jeg har for at spiren må sitte. Men med MEG går det ikke bra. Jeg ble bare enda mer deppa når jeg tenker at jeg ikke aner hvor mange forsøk jeg må gjennom for å lykkes (beklager “min drøm” jeg ønsker deg virkelig alt godt.) Jeg mener ingenting vondt med det jeg sier. Det er bare det at det gjør vondt langt inn i sjelen min når jeg tenker økonomi om dagen. Dette er virkelig tøffe tider. Jeg hater jo å flytte også. Pakke alt man eier og er glad i ned i kasser er rett og slett deprimerende. Jeg gleder meg til å komme på plass i leiligheten i Oslo nå. Gleder meg også til å sette igang med jobb igjen. Nytt skoleår er nye muligheter og frisk start. Jeg er så spent på elevene mine og jeg gleder meg til å bli kjent med dem.

Noe av grunnen til at jeg er så deppa er også en samtale med en veldig god venn og en tidligere flamme for en stund tilbake. Han bryr seg virkelig så mye om meg og prosjektet mitt at han får lyst til å hjelpe meg. Han kan ikke og jeg vil heller ikke ha hjelpen hans. Men det rører så langt inn i hjerterota at noen jeg bryr seg om meg. Men det hjelper ikke på humøret mitt. Jeg føler meg egentlig bare enda mer ensom enn jeg har gjort tidligere i prosessen. Resten av familien er opptatt med barnefødsel som er rett rundt hjørnet. Svigerinna mi har termin i slutten av måneden og jeg hadde opprinnelig en drøm om å komme like etter henne. Nå er det helt uvisst når og om jeg i det hele tatt kommer etter, og så kan jeg ikke annet enn å være glad på deres vegne. Det er klart at jeg er det, men jeg er så alene med mitt, for ingen har kapasitet til meg akkurat nå. Det er dere blogglesere som engasjerer dere i prosjektet mitt akkurat nå. Jeg er så utrolig glad for at jeg startet med å skrive denne bloggen for den er til uvurdelig støtte. Hadde det ikke vært for den hadde jeg virkelig følt meg ensom akkurat nå.

Ja, nå babler jeg ivei her. Jeg har egentlig ikke tid til å sitte her å skrive, for jeg har masse ting som må ned i kasser. Det er bare det at tankene spinner og det er så mye mer fristende å sitte her og rable ned alt som spinner rundt i hodet og lese blogger og annet svada på nett.

Bildet av den massemorderen er ikke helt borte heller. Fy for en mann… han forsvinner ikke fra netthinna mi. Men han skal vekk, helt klart. Det er ikke så ille som det var de første dagene da heldigvis og jeg har en bedre følelse enn jeg hadde og jeg klarer å konsentrere meg mer om hverdagen igjen.

Ja, dette var tankespinn… jeg vet ikke om jeg orker å korrekturlese en gang. Må pakke og ikke tenke. Da spiller jeg denne sangen og danser, synger, pakker og vrikker på rompa, det hjelper faktisk litt på humøret.

Ønskemor