Enestående mor

Det er fremdeles en historie som jeg ikke har fortalt fra sist gang jeg var hos Maigaard. Grunnen til at jeg ikke har blogget om det, er at jeg så veldig gjerne skulle ha et bilde som passet til innlegget. Så kom jeg på at jeg kunne be Maigaard om å sende meg det bildet jeg trengte.

Da jeg hadde innsett sist, så hadde jeg virkelig ikke troa på at dette skulle gå veien. Selv om laboranten sa at dette var “usedvanlig vakre embryoer” og sykepleier, Dorthe, mente at det hørte hun nesten aldri de si slik fra laboratoriet, så det betydde at dette var virkelig gode egg. Det hjalp allikevel ikke mye på mitt humør og tro på å lykkes, for jeg hørte akkurat det samme da jeg hadde mitt første forsøk på Maigaard (mitt andre etter første forsøket på CFC). Da hadde jeg så mye som syv fantastiske embryoer, to til innsett og hele fem til frys. Jeg ble jo ikke gravid den gangen, og ikke før eller siden heller. Jeg hadde til sammen satt inn totalt seks slike perfekte embryoer så langt, og det nærmeste jeg var kommet suksess, var en fattigslig kjemisk graviditet. Det hjalp virkelig ikke at Dorthe hadde sagt hvor flott det var at jeg hadde hatt den kjemiske graviditeten. Hun mente at det var beviset på at jeg kom til å bli gravid. Og hun kunne nesten si at hun var 99% sikker på at jeg kom til å bli gravid (og det vet jo jeg at hun egentlig ikke kunne si). De kunne virkelig ikke fatte det om jeg ikke ble gravid denne gangen, og OM jeg ikke ble det, så var det ingen grunn til å gi opp, for jeg hadde alle odds med meg for å lykkes til slutt. Det var bare spørsmål om tid og de trudde at tiden var inne nå.

Bla, bla, bla… tenkte jeg… dette har jeg hørt tusen ganger før, men har det ført meg noe videre? Neppe… jeg så ingen som helst grunn til at det skulle gå denne gangen heller.

Det var i løpet av denne samtalen med lege John Kirk og sykepleier Dorthe at de to kikket på hverandre og det var tydelig at de kommuniserte med blikk og ble enige om at dette var rett tidspunkt for å fortelle “en historie”.

Historien de skulle fortelle handlet om en japansk dame som hadde hatt forsøk hos dem. Ved første forsøk (som visstnok hadde lykkes slik jeg husker?), så hadde hun hatt med seg en japansk gud, en liten statue av en japansk fertilitetsgud. Denne lille gudestatuen (ca 10-15 cm høy?) hadde de etter innsett ristet foran magen til denne japanske damen og to uker senere hadde hun testet positivt på graviditetstesten. Hun hadde gitt denne lille gudestatuen i gave til klinikken og bedt dem om å ta godt vare på den. Da hun hadde kommet tilbake en stund senere (mulig det var for søskenforsøk?) så hadde hun spurt etter figuren og ble glad da de fremdeles hadde den. Da jeg var der, så hadde de den faktisk enda, stående på toppen av et av skapene i det rommet de gjorde innsett. Dermed fikk magen og eggene mine også en velsignelse på reisen videre ved at de tok ned figuren og ristet den foran min nygraverte mage. I ettertid, synes jeg selvfølgelig dette var en utrolig flott historie, og sammen med det at jeg faktisk endelig klarte  å finne storken på reisen min. Det er jo så symbolsk og vakkert at det var akkurat denne turen jeg endelig skulle lykkes.

Jeg håper så inderlig at både storken og den japanske fruktbarhetsguden vil være med meg videre de neste 7 månedene også.

Klem fra Ønskemor

Ps: Ultralyd om en uke og jeg passerer de 12 magiske ukene om en uke og 2 dager….