Enestående mor

Herlehet, nå skjønner jeg at dere virkelig er utålmodig på blodprøveresultatet altså. Det fikk jeg ikke i går. Selv om jeg var nummer to inne for å tappe blod på morningen. Jeg spurte om det var mulig å få svaret samme dag, og det var det ikke. Med mindre det hastet. Jeg prøvde meg, med et glimt i øyet, på å påstå at det hastet for hodet mitt, men det hjalp visst ikke. Hadde jo heller ikke regnet med, eller forventet det. Men det var ikke fritt for at jeg allikevel hadde et håp om at de kanskje klarte å rekke det. Så jeg stirret mange ganger og lenge på mobiltelefonen min i går i håp om at det skulle komme en melding. Som aldri kom.

Men da har jeg nytt håp i dag. I dag må den jo komme. Og forhåpentligvis, vil den komme ikke langt ut på dagen. Kjedelig at jeg da må regne med å måtte vente helt til mandag på å få vite stigningen. Men det får jeg ikke gjort noe med nå. Det viktigste er tross alt at det er stigning. Og det er jo uansett ingenting annet å gjøre fra eller til på dette tidspunktet. Går det skeis, så går det skeis uansett. Jeg må bare forsøke å gi litt slipp på mine bekymringer og slappe av og heller kanskje nyte dette litt akkurat nå. Jeg har en mistanke om at livet kan bli en god del mer hektisk om ni måneder 😉

Rart å tenke på, men dersom jeg er gravid, så er jeg faktisk 4+0 i dag. 14 dpo betyr 14 dager etter eggløsning og 28 dager etter siste mens. Og da teller man faktisk 4 uker gravid. Om tre uker vil det være mulig å se hjertets aktivitet, så da får jeg vite mye mer enn jeg vet nå. Om bare 8 uker kan jeg få ultralyd på rikshospitalet for å se om alt er bra der inne. Og etter det, kommer de leengste 6 ukene fram til ordinær ultralyd og jeg får vite enda mer om hvem som holder på å ta bolig i meg akkurat nå. Sprøtt å tenke på altså. Jeg krysser bare fingrene for at det faktisk blir sånn. At jeg kommer dit.

I forrige svangerskap syntes jeg de 14 ukene fra positiv test til ordinær ultralyd var de aller lengste og tyngste. Alt var så lite håndfast. Bortsett fra kvalmen og dottene i ørene, så vokste jeg ikke så mye, og det var ikke tegn til å kjenne liv i magen. Men fra ordinær ultralyd, forsvant kvalmen og jeg begynte å kjenne mer og mer spark og bevegelser fra Storkfrøken. Jeg visste også fra da at jeg ventet ei jente og jublet over det. Hele svangerskapet derfra og ut føltes som en eneste stor fest. Jeg føler meg heldig som kanskje, kanskje, skal få lov til å oppleve det en gang til.

Håper dere får en god dag, og takk for at dere krysser fingrene sammen med meg for blodprøveresultatet i dag.

Klemmer fra Ønskemor