Enestående mor

Da jeg bestemte meg for å bli selvvalgt enslig mor, hadde jeg aldri sett for meg dette.

Jeg skulle være barnas eneste forelder ja, men jeg skulle ikke være barnas eneste voksen.

Men slik ble det da koronaen slo inn over landet.

Landsbyen som forsvant

Det ble jeg som sto for rutinene og hverdagen. Jeg måtte lage fest og bygge tradisjonene som jeg trodde skulle være storfamiliens tradisjoner. Jeg er barnas klippe og de er min. Vi hadde med ett kun hverandre. Jeg trodde at landsbyen skulle være der. Du vet: It takes a village… Men over natten ble landsbyen vår borte.

Jeg skulle få barn inn i en storfamilie, med besteforeldre, onkler, tante, fettere og kusine. Vi skulle høre sammen.

Jeg skulle bo i et nabolag der barna kunne leve slik jeg vokste opp. Der alle var velkomne inn hos oss og mine kunne stikke over til naboen. Et trygt og godt nabolag å vokse opp i med trygge voksne og mange barn.

Med ett var det tryggeste vi kunne gjøre, å bare isolere oss helt.

Barnas besteforeldre skulle på mange måter være erstatningen for den forelderen de ikke fikk – tenkte jeg. I mange uker kunne barna bare ringe dem med video på nettbrettene sine. De kom så vidt i døra her noen ganger. For levere eller hente noe. Men ingen kunne klemme.

Jeg besto den største prøven som enestående mor så langt.

Dersom noen hadde fortalt meg at jeg skulle tilbringe 5 uker hjemme og helt alene bare meg og mine tre barn, så hadde jeg tenkt at det ville bli krise.

Man kan jo si at det har vært greit å gjøre unna vannkoppene. Men kombinert med forkjølelse, så har vi vært nærmest 100% isolert i perioden barnehagen vært stengt. Siden 6.mars har jeg kun hatt 6 dager med alle tre barna i barnehagen.

Jeg ville aldri tro at jeg skulle kunne klare å komme gjennom noe slikt med vettet i behold.

Men det har jeg klart.

Jeg har laget både fest, hverdag og nye rutiner. Vi har kost oss og vi har hatt stor glede av hverandres selskap. Barna har blitt hverandres bestevenner. Takk og lov for at de har hatt hverandre nå.

Alt kan ikke alltid være perfekt

Livet har ikke vært perfekt. Det har blitt en del skjerm og alle mine forsøk på å finne på organisert aktivitet har endt opp med krangel og gråt.

Ett barn vil ikke ut og leke og setter seg på bakbena med en gang ytterklærna skal på. Når vi endelig har kommet oss ut, så vil han inn igjen. Og når jeg til slutt sier at vi kan gå inn, så er det en annen som nekter å bli med på det.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har vært sliten og at ikke hver dag har blitt like bra. Noen dager satt tårene løst.

MEN! Vi har faktisk hatt mange fine dager også. Når barna får lov til å bygge hytte under spisebordet med tepper. Eller får leke rollelek på barnerommet med lekekjøkken, dukker og alt som hører til. Da kan mor bare observere og registrere at de har stor glede av hverandre og jaggu får en god utvikling i sine sosiale ferdigheter tross alt. Min rolle blir mer megler. Det er greit. Det er en fin gjeng jeg har.

Men mest av alt er jeg utrolig stolt av at jeg nå vet at jeg er sterkere enn jeg noengang hadde trodd jeg var. Jeg har klart en oppgave jeg trodde nærmest var umulig. Det er sagt så mange ganger at det er en klisjé, men akkurat nå føler jeg det veldig sterkt: “Det som ikke tar knekken på deg, gjør deg sterkere”. Virkelig sant.

Jeg følte meg snytt

Koronakrise og nedlagt samfunn var ikke i dealen jeg trodde jeg “signerte” da jeg valgte å bli barnas eneste forelder. Dette var skrevet i altfor små bokstaver til at jeg kunne forberedt meg på noe sånt.

Jeg følte meg litt snytt ja. Snytt for storfamilien, snytt for fellesskapet i nabolaget, snytt for barnehagen. Men jaggu klarte jeg det også. Jeg får til det jeg må få til.