Enestående mor

Ja, så har det gått litt tid igjen. Livet…. Livet skjer jo absolutt hele tiden når man har barn. Og selv om jeg oppsummerer de tre første månedene som MYE enklere enn da jeg bare hadde Storkfrøken som baby, så er det ingen tvil om at jeg har litt å henge fingrene i.

Det ble litt brått bloggpause etter at filmen fra fødselen min ble delt på aftenposten. Det er flere grunner til det. Det ene er at livet ble hektisk. Men det andre er at det stoppet litt opp i hodet mitt når det ikke helt ble som jeg hadde tenkt at det skulle (med tanke på tidspunkt for publisering av filmen altså). En annen ting var at jeg som vanlig engasjerte meg i kommentarfeltet på aftenposten sin facebookside. Det pleier jeg å gjøre. Jeg har erfart at ved å vise meg i kommentarene, så modererer netttrollene seg littegrann. Det gjorde de denne gangen også. Men de var der, og denne gangen gikk det for første gang litt inn på meg. Ikke med en gang, men etterhvert, når noen så riktig påpekte at filmen ikke handlet om bruk av donor, men om så uendelig mye mer og noe helt annet enn donor og iallefall IKKE om egoisme som nettrollene mente jeg var. Det fikk meg til å tenke mye på det å bidra i ulike medier. Men det skal jeg forsøke å få skrevet mer om senere.

I dag tenkte jeg å vise litt flere bilder fra fødselen min. Bildene som er tatt bak filmkameraet. Alle disse bildene er også tatt av fødselsfotograf Eva Rose. Det er ingen tvil om at det ble en folksom fødsel. Men jeg var imponert over at de allikevel klarte å være så usynlige og lite merkbare. Jeg  tenkte liksom ikke over at de var der med kamera. De var liksom bare en del av hele teamet og heiagjengen min. Vi hadde jo rukket å prate sammen en del på forhånd, så jeg følte at jeg kjente dem godt. Det føltes så trygt. Kari og Linn fra Zacapa var rett og slett helt riktige folk å ha med seg på en slik opplevelse sammen med Eva Rose og mine egne folk som var mamma og Mia. Mamma ville helst ikke være med i filmen. Jeg synes jentene fra Zacapa klarte det fint.

For meg var dette virkelig en drømmefødsel og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har den på film og at filmen er så fantastisk bra. Jeg er så utrolig fornøyd med hva den viser. For det den viser er så riktig og viktig. Jeg håper alle tvillinggravide og gravide med fødselsangst vil se den og kanskje få mot til å tørre å føde vaginalt dersom legene mener det er forsvarlig.

En annen ting jeg er glad for at den viser er hvor rolig jeg var. Jeg VAR virkelig så rolig. I ettertid er jeg veldig overasket over meg selv på det området egentlig. Jeg var der for å gjøre en jobb for barna og familien min. Jeg var der for alle andre enn meg selv. Jeg fantes ikke redd for smerte eller min egen helse. Eller… i den grad jeg tenkte på min egen helse var at jeg ville raskt på beina igjen for å kunne være den beste mammaen for alle tre barna så fort som mulig. DET var fokuset mitt. Jeg fantes ikke redd. Folkene på sykehuset ga meg all den trygghet jeg trengte for å vite at dette kom til å gå bra. Jeg er så evig takknemlig for de flinke, trygge folka som gjorde denne fødselen mulig og trygg.

Katinka