Enestående mor

Ja, det føles iallefall nesten slik. Som en aldri så liten fest på bloggen. Det var en fest jeg trengte etter måneder med kvalme, trøtthet og bloggtørke. Og hver dag nå i det siste har egentlig vært en liten fest. En feiring av at svangerskapet blir mer og mer virkelig for hver dag som går og at kvalmen og trøttheten faktisk er på retur (og var den lille leamusen i magen et aldri så lite tegn fra baby?). Kvalmen kan jeg ikke si jeg har kjent på en hel uke og det er en ny og deilig rekord som er verdt en fest alene. Tenk at flere måneder av livet kan forsvinne slik i ren håpløshet, samtidig som man er i en situasjon man har lengtet etter i så mange år. Det er forunderlig. Men nå legger jeg den tiden bak meg og velger å se framover og inn i resten av svangerskapet som, iallefall for en periode, mest sannsynlig kommer til å føles mye bedre enn den første delen. Så skal jeg ikke tenke så mye på at avslutningen sikkert også blir slitsom på sitt vis. Men da vet jeg også at premien ligger levedyktig i magen og jeg kan bekymre meg mindre og mindre for at noe skal skje. Jeg får da ta den siste tiden som den kommer og ikke fokusere på sorgene på forskudd iallefall.

Men ja, det var den festen. Med fest så mener jeg selvfølgelig alle kommentarene fra dere faste lesere (noen gamle og noen nye). Jeg vet jo at dere har gjestet meg regelmessig veldig lenge mange av dere. Men det var hyggelig at dere kom fram og viste dere litt for meg også. Det ga meg virkelig en boost til å fortsette å skrive og oppdatere om alt som opptar meg. Jeg er så glad for at dere ønsker å lese om mine tanker og min hverdag. Det har virkelig gitt meg lysten til å skrive masse mer framover.

Jeg har tenkt mye på at jeg gi bloggen et visuelt løft, og at jeg vil bruke mer tid på å fotografere. En side av meg som aldri har kommet fram er min interesse for klær. Jeg holdt på å skrive mote, men jeg vet ikke om jeg er så opptatt av mote i den forstand at jeg er opptatt av å følge det som er på mote og trendy. Men jeg synes klær er veldig spennende og liker å kle meg og sminke meg. Jeg kan ikke si at det har blitt så mye av det i det siste. Da det har vært mye joggebukse og slappe klær. Men nå når andre gravide klager over at klærne blir for små, så har jeg allerede hatt en minifeiring av at jeg vokste ut av min første bukse (ullstilongsen min da jeg var på fjellet). Endelig kan jeg snart begynne å kle meg slik at min voksende mage kommer til sin rett. Da jeg begynte å blogge for 3.5 år siden, så hadde jeg store tanker om å blogge om å kle seg som gravid. Det ble jo aldri slik og det ga meg absolutt ingen motivasjon for å blogge om mine vanlige kjedelige klær iallefall…

Et annet hinder fra å blogge om klær er at da må jeg jo få noen til å fotografere for meg, og jeg er mye mer komfortabel bak kameraet enn foran kameraet. Men nå har jeg fått ei venninne til å hjelpe meg med å fotografere, så da skal jeg overvinne alle kvaler i forhold til å stå foran kameraet. Jeg har så enormt stort ønske om å forevige så mange bilder som mulig av min voksende mage, så det er motivasjonen. Og hvem vet, kanskje jeg blir så komfortabel med det at jeg vil fortsette å blogge litt om klær etter fødsel også. Men da har jeg jo også et annet fotoobjekt som skal bli knipset myye.

Haha… nå etter å vært på tv, er det kanskje litt rart å si at man ikke er komfortabel med å stå foran kameraet, men det er altså stor forskjell på å posere og gjøre seg til for kameraet og det å bare være seg selv og late som at kameraet ikke er der. Jeg er blitt flink til å tenke at kameraet ikke er der. Det går ikke når man poserer.

Så, i anledning at jeg vil begynne å skrive mer om klær (og ting jeg har laget og lager selv), så vil jeg dele et bilde fra mitt store prosjekt da jeg tok siste året på min bachelor som faglærer formgiving, kunst og håndverk. Jeg hadde nemlig et helt år med tekstil og gjorde en fordypning i toving av strikket ull. Jeg lagde meg rett og slett fire alt for store kjoleliv som jeg først strikket i et garn som tovet lett, før jeg vasket dem i vaskemaskinen og formet etter kroppen min mens de enda var våte. Alle mønstre er fullstendig selvkomponert. Skjørtet er et ferdigmønster som jeg sydde til, for å ha til presentasjon av alle livene. Inspirert av kjolen som Märtha Louise hadde på seg i kronprinsbryllupet til Haakon og Mette Marit.

Åja, jeg er selv den vakre poserende modellen i tilfelle dere ikke kjente meg igjen med mørkt hår. Bildene er tatt for 11 år siden!!! (å himmel som tiden flyr)

Klemmer fra Ønskemor