Enestående mor

De tynne spikerfingrene til Storkfrøken ble raskt til lubne små babynever.

Jeg har ikke fått rukket å skrive om alt som har skjedd jeg, men tirsdag for to uker siden, var altså jeg og Storkfrøken på vår første tur på helsestasjonen. Der var det veiing og møte med barselgruppa. Det var utrolig hyggelig å møte fire andre damer som fødte så tett på hverandre og, ikke minst, var det hyggelig å se fire andre babyer som var omtrent like gamle som Storkfrøken. Storkfrøken var eldst av dem, men det var ikke mange dagene som skilte dem.

Vi har allerede avtalt første barseltreff. Vi er nemlig invitert hjem til en av de andre mødrene til torsdag i denne uken. Jeg gleder meg veldig til det.

Jeg var jo selvfølgelig spent på veiingen, men siden Storkfrøken stort sett virker fornøyd med mengden mat hun får av meg, så var jeg ganske trygg på at hun hadde god vektoppgang. Gjett om hun hadde da?… herlehet. Ikke rart at jeg følte at hun har vokst mye. Jeg som forventet at min lille baby skulle fortsette å være liten så lenge. Min egen vektkurve som baby var på langt nær så bratt. Jeg var alltid litt liten (og det har jeg jo alltid bare fortsatt å være). Slik ser altså utviklingen hennes ut:

• 25.mars (fødsel): 3140g
• 28.mars (utskriving): 2905g
• 7.april (hjemmebesøk): 3440g
• 28.april (første kontroll på helsestasjonen): 4158g

Hun la altså på seg omtrent 1/3 av sin egen vekt på en måned (fra 28.mars til 28.april). Så jeg er jo helt overveldet. Da har jeg iallefall både nok, og næringsrik melk. Jeg er så utrolig glad for at ammingen har gått så bra. Jeg forventet vel egentlig at det ikke skulle det av en eller annen grunn. Jeg forberedte meg på at det skulle bli skikkelig slitsomt og trasig å få til og at jeg til slutt måtte gi opp ammingen og ty til mme i verste fall. Jeg har jo hørt om så mange som sliter veldig med det. Mitt mantra har da vært: “mamming er viktigere enn amming.” Det står jeg for fremdeles og jeg overfører det til mye annet som har med baby å gjøre. Jeg skal passe meg for å bli utbrent. Det er viktigere å være en utvilt og fornøyd mor som klarer å være tilstede med babyen/barnet sitt, enn en mor som prøver å være perfekt på alt og som sliter seg ut.  Og, hey, det er veldig mye bedre å bli positivt overasket over at noe er bedre enn forventet, enn å bli negativt overrasket over at noe man tar som en selvfølge, ikke fungerer.