Enestående mor

Da er jeg ferdig med to insemineringer for denne gang og jeg sitter på toget på vei hjem… Sliten! Denne dagen har vært mye roligere enn gårsdagen, og det kjenner jeg gjorde godt.

I dag var jo det selvfølgelige høydepunktet selve insemineringen. Jeg må si at disse to dagene har gitt meg et enda bedre inntrykk av Storkklinik. De er så utrolig imøtekommende og veldig opptatt av å ivareta meg oppi dette. Det kjenner jeg gjør godt og det gjør skam på Ønskebestemors skepsis. Jeg merker forskjell på folk som bryr seg fordi det er jobben sin og folk som bryr seg oppriktig. Jeg føler virkelig det siste om personalet på Storkklinik. Jeg kjenner nå at tiden snart er inne for å skrive et eget innlegg om dem. Jeg føler at jeg begynner å kjenne dem såpass godt at jeg kan det og jeg vil veldig gjerne fortelle dere om hvor fornøyd jeg er med behandlingen jeg får der, og jeg er ikke kjøpt og betalt;-)

Det andre høydepunktet i dag, eller egentlig det første, siden jeg rakk det før insemineringen, var at jeg besøkte ei barndomsvenninne som har valgt å bosette seg i København. Vi har forsøkt å treffes før, men det har aldri klaffet. Endelig klaffet det. Det var utrolig rart for selv om vi ikke har pratet på gudene vet hvor lenge, men iallefall femten år, var det faktisk ikke vanskelig å prate. Vi hadde nesten hastverk for å rekke å si mest mulig på den korte tiden vi hadde. Jeg skulle jo tilbake for å rekke insemineringen på Stork. Det hjalp jo veldig at vi har mye til felles i forhold til utdanningen vår og kunne helt fint snakke både om jobb, barn, barndomsvennene våre, og egentlig det meste mellom himmel og jord. Det føltes som at vi kunne fortsette i flere timer.

Flyet fra Danmark var selvfølgelig forsinket, så jeg som hadde knapp margin til å rekke toget, er nå to timer forsinket, siden jeg måtte vente på neste tog. Jeg som hadde tenkt å prøve å rekke tilbake til avslutningen med kollegene mine. Når jeg endelig klarer å komme nå, er vel enten stemningen helt i taket, eller absolut ikke og alle har gått hjem. Det er rart å tenke på at jeg faktisk har sommerferie nå. Så utrolig deilig at jeg kan ta livet med ro i 9 uker. Ja, bortsett fra at jeg skal ha sommerjobb da. Men den jobben er jo så behagelig, at jeg tenker på den som ferie. Det er å gjøre noe helt annet enn det jeg gjør ellers i året, og da er det ferie. En nødvendig ferie for å finansiere disse besøkene mine på Storkklinikken. Jeg håper så inderlig at dette var den siste turen til Danmark og at neste gang jeg kommer dit, blir når jeg skal tilbake på storketreff og vise barnet mitt den nydelige byen.

Om to uker skal jeg teste. Denne gangen må jeg klare å ikke jukse, for nrk ville jo gjerne filme det store øyeblikket, og det blir jo ikke noe bra om jeg allerede vet resultatet. Dette er god motivasjon for å klare å vente faktisk og jeg trur jeg skal klare det 🙂

Spent nå ja… Ønskemor