Enestående mor

Det var som å være tilbake til tiden da jeg reiste til Køben hver måned. Jeg kjente at det var godt å ta den pausen (det har det vært på mange måter). Men jeg skulle ikke til København. Så enkelt skulle det ikke være. Jeg skulle mellomlande i Stockholm før jeg reiste videre til Tampere der AVA-klinikken som jeg skal bruke er. Jeg er ikke veldig glad i å kjøre fly, så jeg ble lite glad da jeg så flyet jeg skulle ta fra Stockholm til Tampere. Det var lite. Jeg begynte å grue meg.

Heldigvis var været fint, og de meldte om at det var ikke meldt om noe turbulens på turen. Alle fire flyturene jeg tok gikk selvfølgelig bra, men fy flate jeg var nervøs da jeg skulle lande på Gardermoen igjen. Jeg syntes de holdt på i evigheter, det var tåkete og det ristet. Da hjalp det ikke at det var et litt større fly. Heldigvis var det den siste flyturen den dagen, og det blir lenge til neste gang, så da har jeg vel glemt det.

Det hjalp at det lille flyet hadde store, gode seter, og god plass til bena. Til og med bare ett sete på den ene siden av midtgangen, så det satt ingen tett ved siden. Lett å komme til og god utsikt (om jeg hadde kommet på å ikke sette meg rett over vingen, jeg var mer opptatt av å være i nærheten av en nødutgang). Og ja, jeg hadde kommet over en genuis wordpress-guide. Jeg vet litt nerdete, og jeg er klar for å nerde mer med bloggen min, når jeg bare får tid.

Å lande i De tusen sjøers land var nydelig. Jeg må si det, at på denne tiden av året, foretrekker jeg å reise til Finland framfor Køben. Det var nysnø der, blå, klar himmel, og det var rett og slett som å lande i Norge. Deilig klart vintervær uten at det var for kaldt. Det var igrunnen bare to ting som var annerledes enn Norge, og det var språket, og skilta. Ellers var alt ganske likt. Trærne, husene, veiene, menneskene. Ja, alt føltes på mange måter som kjente trakter. Språket var den verste barieren. De var virkelig ikke veldig språksterke der. Det var ikke mange som var gode i engelsk og svensken lå det også dårlig an med. Men jeg klarte meg da på et vis. Psykologen mente at det burde være et argument for å velge dansk donor. Jeg er enig. Det er mye lettere å kommunisere med dansker om barnet en gang ønsker et møte.

Da jeg kom til flyplassen, hadde jeg en time på å komme meg til psykologen. Jeg hadde fått en adresse, som jeg viste til en taxisjåfør som verken pratet engelsk eller svensk. Jeg ble litt mistenksom på turen dit. Syntes det virket som en lang omvei å komme dit. Men da jeg tok bussen tilbake senere på kvelden, fant jeg ut at det kanskje ikke var det. Taxisjåføren slapp meg av et sted som liknet et sykehus. Det var nok noe liknende, men det firmaet psykologen jobbet på, var privat og kostet 145 euro. Jeg var ute i god tid, så jeg ble sittende å vente en stund. Det så ut som et alvorlig sted. Folk gikk rundt i hvite frakker, og var meget morske. Jeg rakk å grue meg enda mer til jeg skulle treffe denne psykologen som skulle vurdere meg i forhold til om jeg skulle få bruke donor i Finland. Heldigvis kommer det ei frisk rødhåra jente på min egen alder som virker veldig hyggelig. Det var en helt uanstrengt samtale. Jeg trur jeg skal fortelle om den samtalen i et eget innlegg.

Etter psykologsamtalen, tok jeg drosje til AVA-klinikken. Huff, det ble litt mye penger til drosje, men tiden var knapp, og jeg ville jo nødig komme for sent til noen av avtalene mine. Det hører med til historien at flyet gikk så tidlig fra Gardermoen, før kollektivtraffikken gikk til sentrum fra der jeg bor, så jeg var nødt til å ta drosje til Oslo S for 350 kroner på morgenen også. Jaja… sånn er livet… det blir noen utgifter til dette.

Dere kan tro jeg var spent da jeg gikk inn denne døren:

Det første jeg får øye på innenfor dørene der, er denne fantastiske ovnen. I rommet ved siden, var det en til, nesten maken, men hvit.

Det var et veldig fint møte på klinikken. Jeg ble undersøkt og fikk bekreftet mye. Både at det er riktig av meg å gå igang med ivf-behandling nå, og at jeg mest sannsynlig har endometriose. Jeg fikk også en plan over medisin-regime, og er strålende fornøyd, selv om det blir kostbart. Det har jeg jo på en måte allerede regnet med nå. Men dette får jeg også ta i et senere innlegg.

Da jeg var ferdig på klinikken, var det egentlig bare å komme seg tilbake til flyplassen. Nå hadde jeg ikke så dårlig tid, så jeg kunne nok surret litt rundt før jeg dro, men tiden brukte jeg på å finne en buss, som ikke kostet så mye som drosje, og vente på bussen. Det var greit å ikke bruke enda flere unødige penger på transport. Jeg rakk altså ikke se mye av Tampere. Ava-klinikken og bussholdeplassen lå på den samme plassen, så dette var i grunnen det jeg fikk sett av byen.

Da jeg kom tilbake på flyplassen, fikk jeg litt mer tid til å ta den i øyensyn. Det var en knøttliten flyplass, som minner meg litt om slik Torp var for mange år siden. Bare en liten sjarmerende kafé utenfor securitycheck, og innenfor, en knøttliten taxfree-shop.

Dagens tredje måltid ble en Cæsar-salat på flyplassen. Min favoritt-salat. Nam.

Etter dette, var mobiltelefonen min tom for strøm. Hodet var igrunnen også utladet, så herfra ble det ikke tatt noen bilder. Bildene har jeg foresten tatt med Hipstamatic-app på iphonen min. Digger den appen. Jeg har brukt John S- linse, og Kodot XGrizzled film konsekvent for å ikke lage for mye rot i dette innlegget. Men det er mange stillige filmer og linser å velge mellom. Det er så morro. Det blir nok til at jeg må kjøpe meg enda flere muligheter også (flere filmer og linser) for å kunne eksperimentere enda mer. Det er litt morro å bruke slike effekter i bildene i innlegget, siden jeg ikke har tid til å redigere så mye i bildene når jeg skal publisere så mange om gangen.

Var vel i seng til elleve i går kveld tenker jeg, og våknet grytidlig i dag. Følte meg utvilt, så jeg sto opp likegreit for å gjøre ferdig dette innlegget. Skal prøve å få skrevet litt om psykologen og møtet på AVA-klinikken senere i dag. Men jeg har jo også litt annet å ordne, så vi får se.

Ønsker dere iallefall en god dag alle sammen.

Klem fra en glad og lettet Ønskemor