Enestående mor

Jeg begynner å kjenne lusa på gangen. Det kommer en jordmor inn og måten hun begynner å presentere det hun har å si gjør at jeg umiddelbart forstår at, nå skal jeg flyttes, eller nå har de avgjort en stor endring for meg. Det har tross alt skjedd noen ganger nå. På tirsdag ble jeg vekket klokka 08.15. Eller, jeg ble ikke vekket for jeg var allerede våken, men jeg hadde nettopp våknet og lå i sengen. Jeg merket med en gang jordmoren kom inn at det skulle skje noe, og det skulle skje raskt. Det hørtes ut som hun gruet seg til å si det. Jeg hadde helt rett. De skulle få inn en pasient som MÅTTE ha enerom, så de hadde avgjort at jeg måtte inn på et dobbeltrom. Pasienten som skulle ha enerom skulle komme 08.30. Ja, så da var det altså ingen tid å tape. Jeg fikk på meg klær og jeg fikk hjelp til å komme over i rommet ved siden av. Helt greit det altså. Jeg har full respekt for at de som jobber på sykehusene er de eneste som ser alle pasientene sine behov og må bare prioritere. Sånn er det. Jeg taklet dette helt fint. Jeg var veldig glad for at de iallefall ventet til morgenen. Da det hadde vært noen som mente de måtte flytte meg midt på natten. Da var det heldigvis noen som hadde satt ned foten.

Det gikk helt fint å være på dobbeltrom. Jeg takler det jeg altså. Jeg opplevde prioriteringen som helt riktig. Jeg vet at de ønsker å legge langtidspasienter på enerom dersom det er mulig og er det ikke det, så går det helt fint for meg. Jeg hadde vært på dobbeltrom et drøyt døgn før jeg opplevde det igjen. En jordmor kommer inn på rommet og jeg skjønner at nå skal det skje noe. Jeg stålsatte meg, men det var helt unødvendig. Dette gruet hun seg ikke for å si. Nyheten var at de hadde fått plass til meg på sykehuset i Tønsberg. Herlehet for en lykke! Det var som å få beskjed om at jeg skulle hjem. På toppen av det hele ventet jeg besøk av mamma i går, så jeg slapp å kjøre ambulanse, men fikk sitte på med henne til Tønsberg. Herlehet så deilig å slippe å bli transportert på båre i en ristende ambulanse. Noen som lurte på om det ikke var gøy å kjøre ambulanse? Nei, det var litt gøy i nøyaktig 5 minutter før jeg skjønte at det kom til å bli en tøff tur. Turen fra Tønsberg til Skien var ikke så lang, men jeg ble så bilsyk. Turen fra Skien til Ullevål var ikke SÅ ille, for da hadde jeg fått postafen mot bilsyken. Men turen var lang og slitsom og vond for ryggen. Bilturen hjem var en lettelse.

Nå er jeg kommet hjem føles det som. Her har jeg blitt så godt kjent. Jeg kjenner sykehuset og gangene og ikke minst, jeg kjenner så mange av de som jobber her. Deilig også at de prioriterer å sette de samme på hovedansvar for meg fra dag til dag, så det blir noen få jeg forholder meg mye til. Det er så hyggelig og det jobber så mange fine mennesker her. Det gjør det de andre stedene også da. Men det er noe eget med dette stedet som jeg tross alt har vært lengst og det er jo her jeg også ønsker å føde og kanskje skal tilbringe en tid etter fødsel også.

Nå gleder jeg meg bare til å få besøk av Storkfrøken. Det skal bli deilig det. Gleder meg til Storkfrøkenkos.

I dag er jeg kommet til uke 33! Det er bare en uke igjen til den viktigste milepælen av alle milepæler i svangerskapet. Etter uke 34 vil de ikke lenger gjøre noe for å stoppe en eventuelt fødsel. Dersom barna er store nok (minimum 2 kilo) så vil de også vurdere om jeg kan føde vaginalt selv om begge to ligger i seteleie. Sist jeg hadde vekstkontroll, var forrige fredag. Da mente de at den ene veide litt under, og den andre litt over 2 kilo. Med en ukentlig snittvekst på ca 200g så vil jeg tro at begge to nå er over to kilo. Veldig deilig å vite at de vokser som om de var to enlinger. De har det godt i magen min.

I dag er jeg bare veldig, veldig glad og fornøyd.

Klem fra Katinka