Enestående mor

Gud, så godt det var å komme hjem i går (natt). Å vente på å komme ombord i Hirtshals var en eviglang pine føltes det mest som. Men så fort jeg var kommet ombord, så fant jeg et fint sted å sove, og vips, så var jeg fremme i Larvik. Derfra var det en halvtime å kjøre hjem. Da var det utrolig godt å legge seg i sin egen seng.

I dag har jeg litt mer følelsen av antiklimaks. Høsten er definitivt kommet mye lenger her enn i deilige Århus, og huset er rotete og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Nå har jeg vært og hentet hunden, og det var godt å få hjem henne, men katten er borte. Katten har en tendens til å forsvinne når jeg forsvinner og komme tilbake igjen kort tid etter at jeg er tilbake. Selv om mamma er her og ser til henne når jeg er borte, så liker hun tydeligvis ikke at jeg er borte. Så det er litt stusselig rett og slett. Men det kommer seg nok.

Jeg har fremdeles litt vondt i magen etter uttaket. Irriterende igrunnen. Jeg trur ikke jeg skrev om de voldsomme magesmertene jeg våknet opp med på torsdag, dagen etter uttaket, men de var intense. Mageknip rett og slett. Jeg er jo vant til å ha vont etter uttak, og før også forsåvidt. Men dette var intenst. Først så kjentes det ut som at det var fordi jeg måtte tisse. At det var et eller annet blæra presset på, men etter at jeg hadde vært på do, så var det jammen meg like ille igjen. Jeg ble nesten litt redd, men hadde ikke feber, og det var veldig forbigående, som intense luftsmerter. Det ble bedre iløpet av dagen, så jeg tenkte ikke så veldig mye mer over det. Hvorfor jeg har så vondt er en gåte. Da jeg spurte sist gang, svarte legen at det mest sannsynlig var endometriosen; at eggløsningssprøyta var som å kaste bensin på bålet med tanke på endometriose, så jeg tenkte igrunnen bare det var det. Men da jeg var til innsett i går, så spurte legen hvordan jeg hadde vært i magen, og jeg fortalte om plagene. Han mente det hørtes ut som at det var en reaksjon på medisinene jeg fikk ved uttaket. Ei annen venninne av meg også synes det kunne høres ut som det. Så gudene vet. Jeg vet iallefall ikke annet enn at jeg hadde vondt.

Det var forresten litt av en cocktail jeg fikk da jeg hadde uttaket. Det er vanlig prosedyre ved klinikken å gi halicon og to paracet en time før uttaket. Den haliconen blir jeg skikkelig susete av, og trøtt. Da jeg lå i stolen og ventet på at legen skulle gjøre seg klar, kjente jeg at øynene glippet. Så ble det det satt veneflon slik at jeg fikk smertestillende intravenøst. Regner med at det var morfin? Jeg pleier også å få en pulsmåler på fingeren. Også lokalbedøvelse da. Så da blir virkelig ikke uttaket så aller verst altså må jeg si. Men ja, jeg kjenner det litt. Både denne gangen og sist gang virket sykepleieren og legen litt bekymret for blodtrykket mitt for det blir visst veldig lavt når jeg får alt dette innabords. Sist holdt det at jeg trakk et dypt pust, men denne gangen gav sykepleieren meg noe rett i åra for å få opp trykket. Jeg følte meg straks mye bedre. Jeg må si jeg blir litt fascinert av kroppen og alt de kan regulere ved å sette inn stoffer rett i åra. Også så fort man reagerer! Fantastisk og litt skummelt. Uttaket gikk jo iallefall bra, som dere har skjønt. Underveis, så sa han at han trodde at han kom til å få ut 7 egg, mens han tok ut, så telte han og kom til 9. Gleden var derfor stor da de like etter meldte fra laboratoriet at de hadde fått ut 12 egg. Da ble jo dette forsøket omtrent like bra som siste forsøk.

Jeg klarer allikevel ikke helt å dy meg for å lure på om eggene hadde hatt bedre kvalitet om de hadde ventet en dag tid før uttak. Både dette og første forsøk, hadde jeg en følelse av at de var litt tidlige. Mens det andre, veldig vellykkede forsøket, følte jeg at det var helt passe. Men hva kan jeg mene om det. Jeg må da bare stole på legene. Det er tross alt de som sitter på kompetansen i dette.

Nå er det altså rugedag 1, eller er det 2? Jeg er plutselig litt usikker på hvordan man regner det. Er det rugedag 1 den dagen man har innsett? Eller er det dagen etter? Iallefall så er det altfor tidlig til å tenke på noe som helst annet enn å ta livet med ro og nyte dagene som de kommer. I rugeperioden skal jeg gå på 5mg prednisolon og 75 albyl-e daglig og jeg skal ta lutinus vaginaltabeletter tre ganger daglig. I tillegg skal jeg ta hcg-støtte. Det er i form av pregnylsprøyte, som er det samme som jeg satte som eggløsningssprøyte. Som eggløsningssprøyte, så satte jeg 10 000ie på en gang, mens som hcg-støtte, så skal jeg ta en 5000 ie og dele i to, men jeg skal ikke ta alt. Jeg blander cocktailen selv og har fått med sprøyter og alt jeg trenger. Jeg skal ta 0,3ml av cocktailen den 29.okt og 0,3ml den 31. okt. Nøyaktig hvor mange ie det blir hver av gangene, aner jeg ikke. Men da får jeg jo hcg i blodet, og når det går ut, vet jeg sannlig ikke. En graviditetstest vil jo da uansett slå positivt ut en stund etter uansett om jeg er gravid eller ikke, så jeg vet virkelig ikke når jeg kan regne med å få en test jeg kan stole på. Uansett, så har klinikken bedt meg teste den 9.november, så da får jeg forholde meg til det. Det er da VEEELDIG lenge til…. jaja… bare å finne fram en stor tube med tålmodighetskrem og smøre seg med i tykke lag. Men begynner vel å bli vant til det nå. Ja, forresten. Dere som kjenner meg, vet vel at jeg kommer til å teste litt allikevel. Jeg vil gjerne teste for å se når pregnylen er ute. Så får vi nå se hvordan det skrider frem.

Jeg føler meg iallefall veldig stinn, og har allerede flere “gravidsymptomer”. Det er jo altfor tidlig til at det kan ha noe med en faktisk graviditet å gjøre, så jeg tolker det som at hormonene virker og klarer å lure kroppen til å tro at den er gravid, og det er jo det som er litt hensikten nå. For det første har jeg vondt i venstre eggstokk og det skal visstnok bli verre etter at jeg har satt mer pregnyl, jeg er oppblåst i magen og må tisse hele tiden. Så nå er jeg veldig glad for at jeg går på lutinus og ikke crinone som jeg har gjort tidligere. Kanskje er det det som skal til for at det lykkes denne gangen?

Nå skal jeg la rotete hus, være rotete hus, og dra på kaffebesøk til broren min. Det er veldig fint å ha familien så nærme at jeg kan dra dit å ha det koselig når jeg er rastløs i et rotete hus hjemme.

Klem fra Ønskemor