Enestående mor

Endelig, forrige mandag, så ville legene gjerne sjekke livmorhalsen igjen. Denne gangen for å vurdere om jeg kunne dra hjem. Jeg nærmet meg jo veldig uke 34 og da ville jeg uansett ikke behøve å være mer på sykehuset.
Livmorhalsen var muligens blitt en millimeter lenger på den uka som var gått siden forrige gang den ble sjekket og målt. Det betyr at den hadde vært stabil og legene vurderte det til at jeg kunne reise hjem. Så nå har jeg vært hjemme i halvannen uke. HURRA! Det var så deilig å komme hjem med en gang. Tenk at jeg så langt har tilbrakt nesten en hel måned på sykehus. Hele 26 døgn har jeg ligget på sykehus faktisk. Først 10 dager, deretter 12 dager hjemme, og så til slutt 16  dager innlagt igjen. Håper at neste gang jeg skal inn, så er det for å føde. Jeg tror det. Spørsmålet er vel helst NÅR det skal skje. Tenk at jeg er 35 uker i dag. Da er jeg både kommet langt nok i svangerskapet, og guttene store nok til at jeg kan føde dem vaginalt selv om de ligger i seteleie. Uke 34 var en stor og deilig milepæl for det var legenes grense for å kunne føde vaginalt i seteleie. Det var en stor lettelse å ha kommet så langt.

Det er rart å tenke på at det er godt over en måned siden jeg satt og felte mine tapre tårer på sykehuset i sjokk over at jeg var i så stor risiko at de ønsket å legge meg inn, gi lungemodningssprøyte og sette meg på drypp. Da så jeg for meg at tvillingene skulle komme bare dager senere. Men det har de ikke gjort. De har det heldigvis så godt i magen at de vokser som om de var alene i magen begge to. Da jeg ble innlagt føltes det som en evighet til 6.april eller uke 34 som var legenes grense for å forsøke å stanse en eventuelt fødsel. Skjer det noe nå, så kommer de ikke til å gjøre noen tiltak for å stanse det.

De første dagene etter at jeg kom hjem, så hadde mamma vært syk, så det var best at jeg var hjemme hos meg selv. I forrige permisjon, så bodde jeg jo hos dem. Det gikk derimot ikke mange dager, før jeg merket at nå er formen min adskillig dårligere. Så jeg har rett og slett trengt å være mer hjemme og alene. Jeg er så mye som mulig sammen med Storkfrøken, men drar hjem til meg selv og hviler ved behov og sover også hjemme. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har grått siste uken, bare fordi jeg er så sliten. Jeg gråter av den minste ting og jeg blir sint på småting.

Heldigvis fikk jeg gjort litt på dagtid i forrige uke mens storkfrøken var i barnehagen og før jeg ble altfor sliten. Pappa hjalp meg og bar en del ting opp på loftet. Og jeg fikk sortert både nyfødtklærne og sommerklærne til Storkfrøken. Så nå er det bare en ting igjen jeg egentlig veldig gjerne skulle ha gjort, og det er barnerommet. Men det utgår. Nå har jeg ikke krefter til mer enn å sitte på sofaen. Her har jeg planer om å bli til guttene er ute. Det jeg har av overskudd, går til å være sammen med Storkfrøken. Deilige, gode jenta mi. Hun er bare helt fantastisk og er en glad og fornøyd jente som lærer nye ting og utvikler mer personlighet for hver dag som går. Da jeg ble lagt inn første gangen, så hadde hun enda ikke satt sammen to ord i sammenheng. Men nå kommer det hele tiden og masse nye ord på løpende bånd. Da er jeg takknemlig for at jeg er hjemme og ikke på sykehuset. Selv om jeg kjenner at kroppen min hadde det mye bedre når den fikk “gratishjelp” til å holde seg i ro på sykehuset. Nå gjelder det bare å holde ut så lenge som kreves.

Katinka