Enestående mor

Jeg husker hvordan det var. Den gangen for to år siden, da jeg sto og beundret min lille skatt mens hun lå der i sengen sin og sov. Det har vel sikkert alle foreldre gjort en eller ca mange ganger. Vi som er så heldige å få to samtidig er de eneste i verden som vet hvordan det føles. Du kan ikke gange den ene med to for å vite hvordan det føles. Du må bare kjenne det selv for å vite det. Følelsen er magisk. Mens jeg står der og beundrer dem og gjerne skulle ønske at tiden stoppet helt opp, da gjør den faktisk det. Tiden står stille og verden utenfor vår lille boble eksisterer ikke. I ett lite øyeblikk. Hadde det bare vart…

Nå har de kanskje sovet slik i grinden i stuen sammen for siste gang. De har begynt å vekke hverandre og trenger mer ro for å få duppen sin. Jeg visste det måtte komme. Jeg har tatt bilde av dem hver gang de har sovet slik de siste gangene. For å forevige det. Men det kan ikke foreviges. Det er bare et bilde av et øyeblikk som er forbi. Bildet skal bare hjelpe meg så jeg kanskje kan kjenne på en liten bit av denne magien for evig og alltid.

Hjertet mitt gråter og gledes noe helt enormt på samme tid. Gleden over at de utvikler seg og endrer seg og viser meg mer og mer av hvem de er. Smiler og ler til meg. Gleden og nysgjerrigheten over hvem de skal bli… en gang i framtiden. Sorgen over alle øyeblikkene som bare forsvinner og farer forbi. Som jeg aldri kan fange og holde helt fast på.

Tenk at jeg har holdt min nyfødte baby i armene for siste gang. Jeg har lagt den første gang til brystet for siste gang. Jeg har skiftet bleie på min helt ferske baby for siste gang. Jeg har kjent lukten av den helt nyfødte for siste gang.

Men heldigvis har jeg tre skatter som har tilgode å oppleve en hel verden for første gang. Jeg gleder meg til å oppleve den sammen med dem. Og jeg gruer meg til alle øyeblikkene jeg kommer til å se tilbake på med lengsel. Livet altså. Så fantastisk heldige vi er som får oppleve det.

Katinka