Enestående mor

I høst ble jeg oppringt av Barnas Egen bokklubb med spørsmål om jeg hadde barn. “Nei” svarte jeg. “Kjenner du noen som har barn da?” var neste spørsmål. Jo, det gjorde jeg nok da, så da prøvde han å selge meg et medlemsskap likegjerne han… og hvem var det som gikk fem på? Jo, det var jo Ønskemor så klart… hvem ellers?

Så da har jeg vært medlem i Barnas Egen Bokklubb i omtrent et halvt år på godt og vondt. Jeg fikk en fin velkomstpakke, som jeg egentlig hadde tenkt å gi bort i gave, men så tenkte jeg at “hm… den var jo veldig fin da, og Månetoppen som er så fin en juleserie… jeg trur jeg beholder den selv jeg, det kan jo hende at jeg får bruk for den en dag.” Som sagt, så gjort. Videre har det jo kommet månedlige tilbud som jeg har mått avbestille om jeg ikke ville ha dem og jeg skal innrømme at jeg med vilje glemt å avbestille en del av dem.

Jeg har jo ventet veldig på pakken fra Tuppen og Lillemor, så da jeg fikk melding om en brevpakke i går, som var for stor til kassa mi, strenet jeg rett til posten for å hente. Jeg så med en gang at dette ikke var fra T&L, så da tenkte jeg at jeg fikk åpne med en gang og se hva det var før jeg returnerte. Jeg ble litt flau da jeg skjønte at det var fra Barnas Egen Bokklubb, men jeg trur ikke det var noen som så hva som var oppi pakken før jeg sa at “Jeg trur jeg tar den med hjem og ser litt på den jeg”.

Iallefall, månedens pakke besto av to deler… den ene het “Bæ, bæ, lille lam og andre kjente og kjære sanger og historier.” Den andre var et lam (bamse) med tøybok på magen og som “breket” om jeg trykte på den ene “kloven” – kjempefin for de aller minste. Jeg skal selvfølgelig gi bort dette til nevøen min som kommer i august, men jeg måtte jo bare bla litt i boken. Der kom den ene fine barnesangen etter den andre, både de enkle og korte som jeg egentlig kan utenat selv, men også de litt lenger, som det er greit å ha teksten til. Det var ikke mange jeg ikke kunne egentlig… bare et par stykker… Den var så fin, med tykke sider, slik at den tåler å bli bladd i av en liten en som river og sliter litt.

Ønskemor måtte jo da synge seg gjennom denne boken… Huff, for en seanse… jeg kan jo ikke si at det var bare koselig det. For savnet etter en liten en på fanget som kanskje til og med kunne lære seg noen av sangene og synge sammen med meg var stort. Her var også så mange fine bilder av dyr, så her kunne man bruke masse tid på å repetere dyrelyder og prate om dyrene. Jeg skal innrømme at øyet var vått både titt og ofte gjennom boken, og på slutten, da jeg kom til “Blåmann, blåmann, bukken min.” Så rant tårene i strie strømmer, og stemmen skalv… ikke veldig pent å høre på vil jeg tro. Da fant jeg ut at det var best å legge fra seg boken og heller gi den bort i gave. Huffameg….



Best jeg pakker vekk denne bokpakken før den gjør mer skade.

Ønskemor