Enestående mor

“Endelig” har jeg plenty av tid til å oppdatere bloggen med alt som har skjedd i det siste. Det er ikke akkurat frivillig, for anledningen er at jeg har blitt innlagt og har ligget på sykehuset siden fredag.

Det er absolutt ikke like dramatisk (føler jeg) som det kan virke som. Men et tvillingsvangerskap er et risikosvangerskap og da tar ikke legene noen sjanser. Det er jeg veldig glad for akkurat nå, selv om jeg ikke får vært sammen med Storkfrøken i en veldig lang periode. I det lange løp er nok dette uansett det aller beste for både henne, meg og ikke minst guttene.

I de siste ukene synes jeg kynnerne har stadig kommet gradvis tiltagende både i hyppighet og styrke. Forrige søndag lurte jeg litt på om jeg skulle ringe føden, men droppet det, fordi jeg tenkte at det sikkert gikk fint. Dessuten var det ikke så lenge til neste undersøkelse allikevel. Neste undersøkelse var forrige torsdag da passerte jeg 28 uker. Undersøkelsen var helt fin den. Livmorhalsen fin, begge guttene i hodeleie og de veide +/-1200 gram. Herlig. Ingen bekymringer og bare enorm lettelse for nok en milepæl.

Rett etter undersøkelsen mens jeg satt og snakket med legen, så fikk jeg en veldig kraftig kynner og da var beskjeden klar: Slike kynnere skal du ikke ha mange av før du ringer, for den der var ganske kraftig. Så fikk jeg spurt litt mer om hva som regnes som “ofte” for eksempel. Det gjorde at jeg hadde en grei målestokk følte jeg å gå etter. Jeg er så glad for det i dag. Det er neimen ikke lett å være ufaglært gravid og være den som har ansvaret for å gi beskjed om noe endrer seg og kan være av bekymring.

På fredag fikk jeg nemlig flere kraftigere kynnere som begynte å komme svært regelmessig utover ettermiddagen. Det tok ikke lang tid før jeg ikke var i tvil om at jeg måtte ringe føden. Jeg kom inn for undersøkelse og livmorhalsen hadde blitt ganske mye kortere siden undersøkelsen dagen før. Etter litt trykk på den nederste tvillingen, kom den ned i 1.8, så de valgte å legge meg inn i første omgang. De tok en fibronektintest som kan antyde om fødselen er nært forestående. Den er ikke like sikker på tvillingsvangerskap som den er på enlingesvangerskap. Men er den negativ, så er det et svært godt tegn. Den var heldigvis negativ, og det var i utgangspunktet ikke nødvendig å sette inn andre tiltak enn at de ville ha meg på sykehuset. Men så målte de livmorhalsen igjen etter et par timer og da var den nede i 1,4 cm. Så da ble det raskt avgjort at jeg skulle legges på drypp for å stoppe kynnerne i helgen og jeg fikk lungemodningssprøyte slik at tvillingene vil tåle en tidlig fødsel bedre dersom det verste skulle skje.

Så nå har jeg ligget med drypp hele helgen og det ble jo spennende hva som ville skje etter at jeg ble tatt av dryppet. Kynnerne har absolutt tatt seg opp igjen og kommer nå ganske regelmessig, men ikke like kraftig og hyppig som de kom på fredag. I går og i dag har jeg blitt forsiktig mobilisert. Det vil si at jeg har fått lov til å gå litt på avdelingen, dusje og hente mat selv. I helgen fikk jeg bare lov til å gå på do.

I dag ble livmorhalsen sjekket igjen og var da fremdeles på 1,4cm, så det betyr at kynnerne iallefall ikke har klart å forverre situasjonen igjen. Men legen bestemte at jeg skulle fortsette å være innlagt inntil videre.

Så her ligger jeg da. Og prøver å slappe av mest mulig. Det synes jeg så langt går ganske greit, men det er utrolig tøft å være borte fra Storkfrøken. Men jeg vet at dette er det beste for alle slik situasjonen er nå. Storkfrøken har et svært godt og tett forhold til mamma, og blir ivaretatt av henne. Så hun har det godt (iallefall godt nok). Jeg vet at det siste hun trenger er to svært premature brødre. Det hun trenger først og fremst nå er at de får bli i magen så lenge som mulig. Slik at tiden på barsel og/eller nyfødtintensiv blir så kort som mulig og at de er sterke og har minst mulig problemer når de kommer ut. Det er det som er fokuset mitt nå. Selv om dette selvfølgelig er utrolig tøft for mammahjertet å gå gjennom.

Skal prøve å bli flinkere til å skrive litt her framover. Jeg har savnet bloggen en del. Nå har jeg jo tid.

Klem fra Ønskemor