Enestående mor

Herrejemini altså. Jeg har vært så altfor lite på kjøkkenet mitt i det siste. Etter at Storkfrøken kom, så har jeg nesten ikke fått tid til å være der. Men det bestemte jeg meg i går for å gjøre noe med, og satte meg på kjøkkenet og tente koselige stearinlys og koste meg med blogger og facebook på nettbrettet mitt. Kjøkkenet mitt er malt rosa da, så det er kanskje noe av årsaken til at jeg ikke liker meg spes godt der. Men med dunkel belysning, så ser jeg jo ikke fargen på veggene allikevel.

I kveld hadde jeg akkurat samme plan. Nå har Storkfrøken sovet siden litt over syv (nå gråter hun og klokka er 19.45, så jeg får komme straks tilbake etter å ha puppet henne i søvn igjen).

… ok, nå er jeg tilbake. Himmel. Ja, Jeg satt nå her og leste blogger da. Koste meg og drakk kaffe og greier… og DA hører jeg det. Noe romsterer et sted på kjøkkenet. Etter en stund klarer jeg å lokalisere det til over ovnen. Jeg håper det er i kjøkkenvifta, og ikke i krydderskapet. Frykter at jeg aldri finner det ut. Sniker meg bort til ovnen og tar med en stol. Stille, stille. Åpner forsiktig krydderskapet og får se det jeg fryktet aller mest. Der ser jeg rett inn i to søte små øyne og en lang hale. Tiden står stille og vi får goood tid til å betrakte hverandre. Jeg lukker skapet forsiktig igjen og setter meg tilbake ved kjøkkenbordet for å finne ut hva jeg må gjøre. BLOGGEN! Tenker jeg. Dette må jo på bloggen. Men, hvem kommer til å tro meg, om jeg ikke har noe bildebevis? Jeg sniker meg forsiktig tilbake til skapet for å knipse et bilde. Egentlig hadde jeg jo god tid, så jeg kunne jo fått et klart og fint bilde, men jeg stresset så, så det ble bare uskarpt. Jeg prøver igjen, men da forsvinner den dumme musa bak noen kryddergreier. Jeg lukker skapdøra forsiktig igjen og setter meg for å vente til musa slapper godt av igjen slik at jeg kan ta et bilde og imens begynner jeg å skrive dette innlegget.

Og nå sitter jeg her da, og venter på at den musa skal begynne å romstere igjen. Men det ser ut til at den fikk skrekken litt nå siste gangen. Den var nok litt sky og ikke så glad for å få bildet sitt på en blogg. Så da får det kanskje holde med det ene, dårlige bildet.

Ja, nå er klokka snart halvti og jeg sitter her enda og venter. Ikke en lyd fra skapet. Da er det bare en ting å gjøre og det er å tømme skapet og sette inn en musefelle. Flaks at jeg har kjøpt inn julesylte.

Jeg liker absolutt ikke at jeg må ta den med musefelle altså. Men hva skal man gjøre da? Hadde jeg visst at det bare var den ene musa, så skulle jeg gjerne latt den få et eget rom og litt mat. Men slike dyr kan få barn… mange barn og til slutt er de jo absolutt ikke søte lenger. Bare veldig ekle.

Sukk… det er i slike situasjoner det hadde vært praktisk med en mann. Da kunne jeg bedt han fikse det. Jeg kan jo egentlig klare å fikse det fint selv. Men det hadde ikke gjort noe om noen ordnet det for meg heller.

Haha… idet jeg hadde skrevet denne avslutningen, så kom den igjen. Og jeg fikk et flott bildebevis. NÅ skal musefella iallefall fram, så kan jeg ta kvelden og håpe den går i fella og ikke får feiret jul igjen. Heisann og hoppsann og fallerallera.

Åja, wasabien har gått ut på dato fant jeg ut nå. Den er i søpla. Nå har jeg fått ryddet litt i samme slengen.

Mange klemmer fra Ønskemor på musejakt.

Ps. Mamma og Storkfrøken kom tilbake ca 15.30. Da hadde de vært borte siden ca elleve. Hørtes ut som at de hadde hatt det helt supert. Jeg hadde flere ganger lurt på om jeg ikke skulle ringe mamma og høre hvordan det gikk. Men jeg klarte å motstå fristelsen heldigvis. Føles som vi har kommet til en stooor milepæl 🙂