Enestående mor

Aller først vil jeg si igjen at jeg setter så utrolig stor pris på alle kommentarene jeg får fra dere. Jeg følger med på dem og leser dem, men jeg har ikke fått tid til å svare dere nå. De betyr ikke noe mindre av den grunnen.

Det er litt tungt om dagen, det skal jeg innrømme og det ER vanskelig å holde fokus på hverdagen og alt som kreves av den. I dag har jeg en hel dag fri. Det vil si, jeg har ikke noe på planen annet enn at jeg må prøve å få unna litt arbeid, både husarbeid og annen jobb. Slike dager kan bli fullstendig ødelagt om jeg grubler for mye. Da får jeg nemlig ikke gjort noen ting. Derfor ble det ikke så vanskelig å la være å teste i dag. Jeg er allikevel så nærme tid for at tante rød kan komme, at jeg like gjerne tenker at jeg kan vente på henne for å vite resultatet. I morgen har jeg litt ekstrajobb med formgivingsgruppene mine, så den dagen skal jeg iallefall få til å gå uansett, så det er bedre å teste i morgen eller aller helst på mandag. Jeg skal prøve å vente til mandag. Mandag blir en intens dag på jobb, så det passer bra. Da får jeg ikke tid til å tenke så mye uansett.

I dag tidlig før jeg skulle stå opp, lå jeg og resonerte for meg selv om jeg skulle teste eller ikke. Jeg så for meg tre aktuelle scenarioer: Dersom testen var neagativ, ville jeg bli deppa nok en gang, og jeg ville gå å gruble på om tanta kom, eller om det bare vises seint for meg. Da ville det blitt vanskelig å konsentrere seg i dag. Så tenkte jeg: “Hva hvis den er positiv da?” Da ville jeg iallefall sveve rundt på en sky i dag og ikke få gjort noen verdens ting. Det har jeg ikke tid til. Det tredje scenarioet jeg så for meg var å ikke teste. Da ville jeg fremdeles gå å lure, men det ville være mer som de andre dagene. Ikke noe nytt under himmelen er å fortsette å gjøre det jeg har gjort de siste dagene; leve i nuet og i hverdagen min stort sett. Så da fant jeg ut at det siste var tross alt det beste. Jeg er uansett så nærme et svar nå, så jeg kan like gjerne vente litt til.

Jeg er så utrolig lei slike tester nå.

I dag kan jeg fremdeles klamre meg til håpet. Jeg kan tenke på alt jeg kjente og følte den første uken etter inseminasjonen. Da var jeg ikke i tvil om at det var klaff. Jeg kjente tydelig at noe var på gang. Helt til mandag. På mandag var jeg kjempesikker på at jeg var gravid. Jeg kjente det intenst hele dagen akkurat som jeg hadde gjort stort sett hele uken før. Men etter mandag har det vært stille. Det var derfor jeg begynte å tenke negativt på torsdag da jeg fikk den lille blødningen. Nå er jeg bare usikker. Jeg har stort sett ganske svake tegn på at tanta kommer. De er så svake at de sier meg egentlig ikke noen ting. Mest sannsynlig er det det jeg kjenner nå trur jeg, at tanta er på vei, men kjenner jeg egentlig det, eller ingenting? Nå er jeg bare forvirret og jeg trur det er best at jeg finner noe annet å tenke på. Det blir jobbing i dag, skrive litt på bloggen og en tur med hunden.

Ønsker dere alle en god dag!

Klem fra Ønskemor