Livet går videre.
Denne vandrehistorien var det noen som sendte meg på mail for mange år siden. Jeg hadde i over et halvt år vært langt nede. Bokstavelig talt, siden mitt depresive humør hadde fjernet matlysten min og jeg nærmet meg en vekt som var helt på grensa til levelig. Jeg var syk, og syntes det var greit at vekta gjenspeilet humøret mitt, og det sier jo sitt. Jeg hadde opplevd svik, og jeg hadde tapt mye av alt og alle som betydde noe for meg. Jeg hadde vært langt nede.
Da denne mailen tikket inn, var jeg allerede på vei opp, men har jeg tatt den med meg og husket på den mang en gang. Den har hjulpet meg ekstremt mye. Det å mislykkes med å bli gravid etter syv turer til København har gitt meg god trening i å tenke som Michael som denne historien handler om. Etter hvert nederlag har jeg bestemt meg for å tenke videre og ikke dvele ved nederlaget. Nå lurer jeg på om jeg får bruk for historien nok en gang, men det kommer jeg kanskje tilbake til senere.
Michael var alltid i godt humør og hadde alltid noe positivt å si. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: «Hvis jeg hadde det bedre, ville jeg vært tvillinger». Han var en naturlig inspirator. Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Michael der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen.
Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Michael og spurte ham: «Hvordan gjør du det?»
Michael svarte: «Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør.Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller å ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet».
«Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt,» protesterte jeg. «Det er det,» sa Michael.
«Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør. Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.»
Jeg tenkte over hva Michael hadde sagt. Men like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.
Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i forhold til livet istedenfor bare å reagere på det. Mange år senere hørte jeg at Michael var innblandet i en alvorlig ulykke med et fall på 20 meter fra en radiomast. Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Michael utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen.
Jeg traff Michael omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: «Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?»
Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. «Det første jeg tenkte på var velferden til min ennå ufødte datter,» svarte Michael. «Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve.»
«Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?» spurte jeg.
Michael fortsatte; «Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket, så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: «han er dødsens». Jeg visste at jeg måtte gjøre noe.»
«Hva gjorde du da»? spurte jeg. «Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg», sa Michael. «Hun spurte om jeg var allergisk mot noe. «Ja,» svarte jeg.
Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt. Jeg trakk pusten og ropte: «Tyngdekraften». Gjennom latteren deres sa jeg til dem: «Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død.»
Michael overlevde takket være legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning. Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Innstilling er, tross alt, ALT.
Jeg er usikker på hvem som har skrevet denne historien, for jeg har lest den flere ganger, men nå fant jeg den her.
Jeg trur jeg er tilbake i blogglandia etter en lengre ferie 🙂
Klem Ønskemor
9 Replies to “Livet går videre.”
Jag tänker ofta att vi inte kan påverka det man möter, bara hur man bemöter. Man har alltid alltid ett val – hur man ska agera i situationen.
Jag har kraschat ett antal gånger de senaste två åren, vissa gånger hårdare och djupare än andra… Men jag försöker varje gång att inte begrava mig alltför mycket i det, att ge mig hän åt sorgen för det blir så tungt att komma upp då. Jag försöker välja livet, även om det ibland är jobbigare än andra gånger.
Jeg leste denne når den gikk rundt for noen år siden, og den er fantastisk – og helt sann! Man har alltid ett valg! Velkommen tilbake 😉
Tusen takk for det 🙂
hei 🙂
håper det står bra til med deg! lenge siden oppdatering!
Ja, nå må jeg virkelig skjerpe meg og skrive litt… har visst falt helt ut jeg. Men det skjer jo ikke akkurat så mye på prøvefronten da. Kommer med oppdatering snart 🙂
Takk, den var faktisk akkurat det jeg trengte… Jeg har vært i København et par ganger i samme formål som deg.. Og noen ganger mister man motet når det ikke går, og nederlaget er ikke alltid like lett å ta inn over seg;-) Men det er sant som det er skrevet i denne historien: Positivitet er tingen, så får jeg nå se hva som skjer i fremtiden:-D
Det var hyggelig å høre at du hadde glede av å lese dette. Det er ikke alltid like lett å leve etter det, men det skader ikke å strebe etter det. Klem
Savner deg og innleggene dine jeg, Ønskemor! Håper du har det bra 🙂
Åja, vet du… etter så mye pause så savner jeg faktisk bloggen min innimellom også. I det siste har jeg tenkt oftere og oftere på at jeg gjerne vil begynne litt igjen? Så kanskje dette var sparket i rompa jeg trengte for å gjøre akkurat det? Tusen takk. Var innom din blogg også nå og så at du også grubler mye på bloggen sin eksistens. For min del er jeg blitt for glad i den til å fjerne den. Den skader jo ingen akkurat der den ligger. Så den blir nok. Spørsmålet er hva jeg skal skrive om nå som jeg ikke lenger prøver å bli gravid. Har prøvd å starte med noen andre blogger, men de blir ikke som denne. Det er dagboken jeg savner, så kanskje jeg rett og slett skal fortsette. Men ikke så ofte. Innlegg kommer i løpet av dagen (trur jeg… hehe…)