Enestående mor

Covid-19 har endret alt. Jeg sa en gang til en venn at vi hadde trengt en krise i landet. Jeg angrer selvsagt nå, selv om krisen jeg tenkte på var krig, og jeg tenker at dette viruset tross alt er bedre enn krig. Verden har fått en felles fiende og vi er tvunget til å slutte å tenke på “meg” og begynne å tenke på “oss”. Jeg synes det er noe vakkert i det.

Individualiteten må vike for fellesskapet.

Vi har dyrket individualiteten. Men nå er vi først og fremst ett folk. Mine rettigheter er uviktige i dag. Mine plikter overfor fellesskapet er det som betyr noe. Dette skal vi klare. Sammen.

Nå gjelder det å ta vare på flokken. Flokken er våre nærmeste, men også alle mennesker over hele verden. Er det bare meg som ser det vakre i at vi nå gjør en felles dugnad for menneskeheten, for landet og for våre nærmeste?

Det går bra med oss

Plutselig var hverdagen vår snudd på hodet. Virkeligheten vår ble totalt annerledes. Som for de fleste i hele verden. Vi har tatt en selvvalgt karantene. Vi har ingen grunn til å tro at vi er smittet. Men jeg ser heller ingen grunn til å ta noen sjanser. Barna var i barnehagen frem til alle barnehager ble stengt. Hvem vet hva som levde der av virus i tiden før stenging? Vi tar ingen sjanser holder oss innendørs eller ute alene. Helst i hagen. Det går fint med oss. Dette skal vi klare. Selv om det er litt kaos omtrent overalt. Både i hodet, hagen og i huset.

Absolutt alle føler at dette koster mye. Dette er ikke enkelt for noen. Jeg velger å ikke fokusere på hvordan dette er for meg. Jeg fokuserer på hva jeg kan gjøre og hvordan jeg kan gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg er helt sikker på at det er mange som har det verre enn meg. Men jeg skal innrømme at motivasjonen varierer fra ganske bra til svært lav. Det er vel naturlig.

Vårt sanne jeg

Krisen får frem vårt sanne jeg. Heldigvis synes jeg det ser ut som at de fleste tar dette alvorlig. Det siger inn på oss at verden er endret. Noen tar det altfor alvorlig og hamstrer slik at det ikke blir nok til neste som kommer, mens andre tar det absolutt ikke alvorlig i det hele tatt og drar på fjellet. Nå skal det sies at det virker som de fleste begynner å ta alvoret innover seg.

Dette er ikke tiden for frykt, men heller ikke tiden for å avdramatisere det hele og si at det er opphauset. Dette er ramme alvor, men dette kan vi og skal vi klare. Det er iallefall innstillinga mi. Når bare alle skjønner at det er rette innstilling, så kommer dette til å gå bra.

Det er selvsagt ikke en drømmesituasjon å være 100% alene med små barn akkurat nå. Vi ønsker ikke ha noen inn i huset, så barnevakt er utelukket.

Foreldrene mine er 70 år og selv om de er friske og mest sannsynlig vil overleve sykdommen, så har vi ikke lyst til å teste det ut. Iallefall ikke når sykehusene er overbelastet. Målet må være at de ikke blir det.

Det betyr at vi er alene. Enn så lenge har jeg hjelp til å handle. Jeg har ikke veldig lyst til å dra med alle tre barna i butikken.

Tidsfordriv, skjermtid og hjemmekontor

Tiden får vi til å gå til ulike aktiviteter og iblant litt skjerm, kanskje litt i meste laget med skjerm, men jeg trenger jo pauser og. Og jeg trenger å jobbe litt, gjøre husarbeid og lage mat. Vi klarer oss. Det finnes verre steder å være enn i Norge akkurat nå. Akkurat nå tror jeg det er viktig å huske på å være takknemlig for akkurat det.

Jeg jobber litt med å friske opp bloggen. Leser litt gamle innlegg og mimrer tilbake og akkurat nå kjenner jeg at jeg utrolig glad for at jeg ikke har babyer og mye våkentid på natten.

Jeg skal innrømme at jeg begynner å bli redd for å gå litt tom for ideer til hva vi skal bruke tiden til. Hva ville du gjort for å aktivisere barn på snart 3 og 5 år?