Livet med baby
Her er vi på barsel og klar for å sove kvelden etter fødselen.
Alle har sagt til meg at livet blir snudd opp ned når jeg får baby, og selvfølgelig har jeg trodd og forstått det. Men å oppleve det, overgår mine villeste fantasier. Det er veldig fint og veldig slitsomt. Det er rett og slett ubeskrivelig og noe som er helt umulig å sette seg inn i, for en som ikke har født selv. Jeg unner virkelig alle som ønsker det, å oppleve det. De som sier at det er et egoistisk ønske det, har helt rett. Det er jo selve meningen med livet… både mitt liv og hennes liv. Sånn er det bare, og hadde ikke kvinner ønsket å oppleve det, så hadde vi vel heller ikke vært her på jorda? Fødselen er ikke akkurat det mest behagelige man opplever, tvert imot. Det MÅ være noe annet som veier opp og det er det heldigvis.
Jeg er utrolig heldig som har mye hjelp. Jeg vet at det er mange selvvalgte enslige mødre som ikke har like mye hjelp som jeg har og jeg må bare si at jeg bøyer meg i støvet for de damene. Jeg hadde jo klart det selv om jeg ikke hadde så mye hjelp som jeg har. Man har jo ikke akkurat noe valg. Men jeg er evig takknemlig for den hjelpen jeg har fått og får av mamma. Som dere sikkert allerede har skjønt, så kommer hun både titt og ofte og med en gang jeg trenger hjelp. Mitt råd til alle som vurderer å bli alenemødre: få noen til å hjelpe dere og det kan være veldig lurt å ha den nærmeste familien i nærheten om man er så heldig at de har mulighet og lyst til å hjelpe, slik som min familie har. Om det bare er noen som kommer og triller babyen noen timer i uken, så hjelper det veldig, men man kan fint trenge mer hjelp også. Det er egentlig ikke grenser for hvor mye hjelp som kan være til god nytte nesten. Babyen kan til tider kreve all oppmerksomhet. Jeg lurer nesten på om hun kan se gjennom øyelokkene sine. Det er som at hun kan se at jeg vender blikket bort fra henne når hun sover og da våkner hun tvert.
Etter fødselen var jeg så heldig at jeg kunne få med meg mamma istedenfor partner på familierom på barselavdelingen. Vi fikk et deilig rom som minnet om et vanlig hotellrom med eget bad og stellebenk til babyen. Det å ha mamma som hjelp og støtte på barsel var utrolig godt. Jeg hadde nesten ingen kontakt med de andre mødrene. De møtte jeg bare så vidt i kantinen ved måltidene, men ofte tok vi også maten med oss på rommet, så vi levde på mange måter litt i vår lille boble og fikk all den hjelpen vi trengte av de som jobbet der. Mamma har jo stelt noen babyer før, og hjalp meg med de første stellene. Når jeg var trøtt, så rugget hun babyen så jeg fikk sove. Når jeg ammet, så hentet hun drikke om jeg ble tørst. Hun stilte opp på alle mulige måter. Jeg fikk dusjet og stelt meg, og jeg visste at Storkfrøken hadde det utmerket i mammas påsyn. Det var rett og slett en utrolig deilig boble å være i.
Ønskebestemor steller Storkfrøken på rommet vårt på barsel. Storkfrøken fikk raskt masse kviseliknende utslett i ansiktet og det er bare et bevis på at jeg hadde masse god melk til henne. Det er mine hormoner som gjorde at det ble sånn. Ikke noe farlig. Det forsvant av seg selv etter en ukes tid.
Etter at vi kom hjem, så har mamma fortsatt å stille opp. Hun kommer til meg nesten hver dag, og ofte blir hun en stund. Da får jeg gjort litt husarbeid og annet nødvendig. Noen ganger kommer jeg på middag til dem og noen ganger tar de med seg mat og kommer til meg. Men jeg synes faktisk det er litt deilig å klare en del selv også. Men å lage mat, det har jeg ikke fått gjort enda. Det er godt det finnes fjordland. Jeg har alltid en liggende i kjøleskapet.
Jeg føler meg så heldig at jeg faktisk ikke kan si så mye om det å være alenemor enda, for jeg har rett og slett ikke fått prøve det. Mamma har nærmest fungert som en medmor, så de av dere som trenger gode råd om hvordan man skal takle livet med baby som alenemor er jeg enda ikke den rette å spørre… enda iallefall. Jeg skal nok få prøvd det også.
Livet er herlig! Klem fra Ønskemor