Enestående mor

I går fortalte jeg litt om bakgrunnen og historien min og “Et Ønske å Stort” forstår meg veldig godt. Det er ikke synd på meg selv om jeg har opplevd tunge tak. Det er bare det at disse opplevelsene har farget meg og gjort meg til den jeg er i dag. Derfor kan jeg si at jeg ikke egentlig ville vært noen av opplevelsene foruten.

Når man opplever å bli sviktet, er det lett å bli bitter, og jeg må si at jeg har vært bitter, men det er jeg ikke lenger. Hvem er det som har rukket å komme til 30-årene uten å oppleve tøffe ting som er vanskelig å legge bak seg? Hvem er det som ikke har opplevd at den håpløsheten man har kjent på faktisk går over og i mange tilfeller kan snus til noe positivt fordi det har gjort oss til den personen vi er i dag? Jeg trur ingen med hånden på hjertet kan si at livet har vært rosenrødt bestandig. Jeg tror i alle fall ikke på det. Og om noen virkelig har hatt et enkelt liv uten bekymringer, da vil jeg tro at de er dårlig rustet den dagen livet virkelig blir tøft. De kan umulig være forberedt på motgang.

Jeg angrer ingenting og er faktisk glad for alt jeg mistet. Det har lært meg verdien av hva jeg har i dag. Jeg var naiv og jeg er nok fremdeles naiv på mange måter. Jeg vil tro det beste om folk og jeg gjør det. Men jeg vet at jeg må ta mine forholdsregler for å beskytte meg selv mot å miste alt igjen. På samme måte vil jeg også beskytte mitt barn så godt jeg kan.

Klem