Min fødselshistorie – tvillinger – del 2
I tid er det ikke mye igjen å fortelle om min fødsel. Altså tiden det tok å føde. Jeg er kommet til den siste timen i fødselen min. Alt var klart og det var tid for å presse.
Dette var en risikofødsel. På operasjonsstua sto de klar til å ta i mot meg på øyeblikket dersom det skulle bli nødvendig. Jeg skulle føde tvilling 1 i seteleie og tvilling 2 lå i tverrleie, så hvilken vei han ville komme ut var for tidlig å vite noe om. Det var også umulig å forutse sikkert om han ville komme ut vaginalveien, eller om de måtte hente han ut som en keiser.
Ikke nok med at dette var en tvillingfødsel med første tvilling i seteleie, men tvilling 2 hadde også unormal blodstrøm i hodet og hadde det ikke optimalt. Helsa hans begynte å skrante. Det visste vi og det var en risiko som legene hadde i bakhodet hele tiden. Vi hadde ikke god tid. Tvillingene måtte ut fort. Jeg måtte virkelig gi alt jeg hadde.
Stemningen i rommet var spent og alle heiet på meg. Jeg trykket, men følte jeg ikke fikk gitt alt jeg hadde. Legene begynte å stresse. Nå MÅ du trykke hardt, var den klare beskjeden jeg fikk. Den første gutten på vei ut hadde det trangt. Dette kunne ikke stå på lenge. Jeg visste at de vurderte keisersnitt kontinuerlig. Tiden var knapp før jeg eventuelt ville bli sendt ut til operasjonsstua. Jeg skjønte alvoret og ble frustrert. Heldigvis fikk frustrasjonen min gitt fart på kreftene mine. Jeg ga det jeg hadde og enda litt. Jeg hadde så mye smertelindring at det ikke gjorde vondt. Jeg kjente knapt riene, så jeg var litt usikker på når jeg hadde rie så jeg kunne trykke. Jeg kjente knapt at jeg hadde noe som kom ut gjennom underlivet mitt. Men ut kom han. Først rumpa, deretter resten av kroppen, armene og hodet. Han ble lagt på magen min og han skrek. En sprek gutt var han. Stor lettelse, men jobben var ikke over.
Nå gjensto den mest risikofylte delen av fødselen. Kroppen min hadde nå registrert at den hadde født og dermed visste jeg det var normalt å miste riene. Hvordan skal man få ut en baby uten rier? Tvilling to måtte jo også ut.
Den første tvillingen fikk ikke ligge lenge på magen min før den ble klippet navelsnora av og en lege og en barnepleier sto på hver side av meg og trykket på magen min for å styre den andre babyen i riktig retning nedover. Først forsøkte de å få hodet ned, men de måtte gi opp, og heller få beina ned. Til slutt fikk den andre legen tak i en fot og holdt på den. Og en fot til. Men så fikk jeg ikke mer rier.
Hvordan hadde den lille gutten min det da mon tro? Vi visste at han ikke var helt på topp fra før og nå ble han dratt ut med beina først gjennom den trange åpningen. Det var ingenting jeg kunne gjøre fra eller til annet enn å bare ligge der og ikke spenne meg. Jeg hadde ikke rier, og da var det lite jeg kunne få gjort. De fikk ut bein, kropp og armer, men så var det stopp. De bøyde, snudde og prøvde alle manøvre for å få ut hodet hans, men det satt fast i bekkenet mitt. Bom fast.
Så ble det bedt om tang. De måtte ta gutten min med tang. Jeg har hørt så mye om hvor smertefullt det er. For meg var det ikke det. Jeg hadde fått en god dose epidural og hadde det greit tross alt. Det eneste jeg kunne gjøre var å slappe av og la dem ta seg av jobben. Endelig fikk de ut babyen og han ble lagt rett på magen min. Det var det verste synet jeg noen gang har sett. Kroppen hans var slapp og livløs. Tvillingen som hadde vært mest aktiv i magen min hadde ingen krefter igjen. Han hadde ingen fin rosa hudfarge som man ønsker at babyene skal ha når de kommer ut. Han pustet ikke og han var helt slapp i kroppen. Han lå ikke lange tiden på magen min før de klipte navelstrengen og han ble tatt med ut av rommet for å komme til en barnelege. Tiden som fulgte gikk sakte. Hvordan gikk det egentlig med han?
Som du sikkert skjønner, så gikk det veldig bra. Jeg hadde ikke skrevet dette om ikke det gjorde det. Jeg forteller mer i detaljer om det siden.
Klem fra Katinka
Edit: innlegget er oppdatert: 30.05.2017 kl. 17.30
9 Replies to “Min fødselshistorie – tvillinger – del 2”
Å du milde…… ståpels selv om jeg vet!!!
Å stakkars lille tvilling nr 2. Han må ha følt seg temmelig mørbanka! Det er herlig å lese om fødselen din. Får aldri nok av fødselshistorier!
Hei, jeg er en stor ‘fan’ av deg, og har fulgt deg i over to år. Og jeg er kjempeglad på dine vegne! 🙂 Du skriver ærlig og godt!
Men, jeg fikk litt vond smak i munnen av at du -til leserne dine- legger på en måte opp til en ‘cliffhanger’ om den ene sønnen din overlevde, ELLER kom til himmelen…
Jeg håper inderlig, og tror, at det gikk bra, men akkurat dette føltes litt vel spekulativt. Nesten som en click bait, som ikke føles helt rett i denne sammenhengen. Oss leserne dine har fulgt deg gjennom forsøk, graviditestester, ventet spent på hver gravidoppdatering, og gledet oss pådine vegne og det føles vondt å bli etterlatt med denne siste oppdateringen. Men igjen, jeg håper og tror det gikk bra, og gleder meg til resten av historien din, og det er selvsagt din historie til å fortelle akkurat som du vil. Håper veldig siste kapittelet kommer jo før jo heller! ?
Hm… ja, jeg skjønner hva du mener. Men jeg har en tanke med dette og det er en grunn til at jeg har drøyd dette. Clickbaits handler vel mer om overskrifter vel? Jeg synes ikke mine overskrifter minner mye om clickbaits. Men clifhanger har jeg brukt. Skulle så gjerne delt alt dette for lenge siden, men har hatt mine grunner til å drøye. Svaret kommer snart.
Jeg er litt enig i dette. Dette er alvorlige saker, og jeg får en vond bismak når du lager en cliffhanger ut av om sønnen din overlevde eller ikke. Jeg håper og tror også at det gikk bra, men barn har også rett på privatliv, og å skape en cliffhanger utfra en situasjon der sønnen din svever mellom liv og død føles krenkende. Jeg vet ikke om jeg ville at mine foreldre skulle ha gjort det med meg! Aftenposten hadde en artikkel i går der de kommenterte hvordan foreldre bruker barn som underholdning, og jeg greide ikke la være å slutte å tenke på deg etter dette. Du bruker en strategi som er ment for å underholde på alvorlige situasjoner. I fiksjon er dette noe annet, og også i reality der voksne folk selv har meldt seg på, men å spille det ut på din nyfødte sønn… Men det er ditt valg å ta, og jeg sier ikke dette for å være slem. Jeg har heiet på deg i seks år og kommer til å fortsette å heie på deg videre. Jeg håper dette løser seg på en god måte – ikke minst for barna dine, men også for deg og leserne.
For et drama…. Det er iblant knappe marginer under et fødselsforløp, tross all ekspertisen og hjelpen man har til rådighet… Vi mennesker blir små noen ganger….
Som mor til to englebarn som ble født i sete altfor tidlig til å overleve, ble dette tøff lesing, og på slutten kjente jeg at kald angst formelig satte seg fast i kroppen. Jeg har fulgt deg helt siden du holdt på med insemineringsrundene og kjenner deg som en svært nøktern person uten hang til dramatisering, så når dette kommer fra deg, må det være alvor. Alt du skriver, virker alltid veldig gjennomtenkt, så jeg tviler ikke på at du har dine grunner. At jeg nå sitter igjen med vondt i magen på dine vegne, er likevel ikke god nok grunn til at du skal dele noe før du er klar til det, men jeg personlig har aldri før fått en så sterk følelsesmessig reaksjon av noe annet blogginnlegg som på dette. Jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at du likevel har fått sluppet å begrave ditt eget barn, for det er så hjerteskjærende grusomt at jeg fremdeles ikke orker å ta det helt innover meg.
Enig med Linn her, å bruke sine nyfødte tvillinger fødselshistorie på den måten du avslutter innlegget på gjør at jeg mister litt respekten. Du skriver som svar at du har en plan med det hele, men dette opplevdes helt feil som leser..
Jeg håper og tror at det gikk bra med lille guttebassen, tross dramatikk og komplikasjoner. Det er hjerteskjærende lesning.
Håper alt er bra med dere alle 4, og gratulerer som nybakt mamma❤️
Som svar til alle over:
Jeg beklager veldig om jeg har gjort en feilvurdering her. Jeg skrev raskt inn en kort forklaring i det neste innlegget som nettopp er publisert.
I tillegg kan jeg si litt om tanken min om dette. Siden jeg nå har skrevet at alt gikk bra, så vil jeg også si at noe av det jeg har ønsket å formidle med hele denne historien handler om risikosvangerskap og fødsel som det er med tvillinger. Jeg har masse å si som jeg ikke får skrevet her. Men jeg ønsker å vise det jeg lærte underveis i svangerskapet. Nemlig at en tvillingfødsel kan virke veldig dramatisk uten at den nødvendigvis er det. Iallefall så lenge man befinner seg på et sykehus i Norge (eller priviligerte vesten forøvrig) Det er veldig vanlig at en tvilling har en tøff start på livet. Men ikke tøffere enn at det raskt går veldig bra. På apgar score var det ikke mye som skilte de to, så det var bare at han trengte bittelitt tid på seg. Men etter ti minutter var de begge på apgar 9 og det er veldig bra. Han svevde aldri mellom liv og død. Jeg hadde aldri skrevet dette slik om det ikke gikk bra. Da hadde jeg droppet alle detaljer. (mulig jeg ikke hadde klart å skrive noe) Også om det var noen tegn på at sønnen min ville få varige mén, så ville jeg nok ikke skrevet det. Iallefall på en annen måte.
Så vil jeg si noe om hvor fantastisk heldige vi er som bor i et av verdens rikeste land, med et fantastisk helsevesen som redder liv til kvinner og barn hver eneste dag. Om jeg hadde vært født i en annen del av verden og i et annet samfunnslag er det ikke sikkert jeg og guttene mine hadde vært her, så friske nå. Underveis i mitt svangerskap og fødsel med tvillingene har jeg aldri vært redd og alltid følt at dette går bra. Takket være de fantastiske menneskene jeg har møtt på sykehuset hele veien.