Min framtid
“Stakkars deg, du kan jo ikke irritere deg over barna dine du” var det ei som sa til meg en dag. Hun tenkte vel på måten jeg har valgt å få barn på som en ekstra forpliktelse. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare på det, og jeg har tenkt masse på det.
Med fare for å høres naiv ut, vil jeg si at for meg blir det motsatt. Det er jeg hundre prosent sikker på. Selvfølgelig skal jeg ikke sitte her på min høye hest og si at jeg aldri kommer til å kjenne irritasjon når jeg er sliten og mangler søvn og overskudd og ungen har funnet melposen og koser seg i “snøen” på kjøkkengulvet. Selvfølgelig kan man bli irritert og det er en helt menneskelig reaksjon når man er sliten. Selv om man blir irritert på det kjæreste man har, så vet man jo innerst inne at det egentlig dreier seg om å være sliten og da strammer man seg også opp og lar ikke det gå utover den uskyldige ungen (selv om det sikkert ikke alltid er like enkelt der og da). Jeg ønsker selvfølgelig ikke at det skal skje, men det kommer det garantert til å gjøre og jeg har akkurat like stor rett til å bli sliten som en hvilken som helst annen mor. BASTA.
Videre forteller hun om livet sitt der jobben er hennes frisone der hun kan hente seg inn, utvikle seg og realisere seg selv. Hun sier hun hadde blitt sprø om hun skulle være sammen med barna hele tiden. Jeg tenker ofte på ting jeg har lyst til å gjøre for å realisere meg selv. Jeg vil ri mer, stå på slalåm, dra på stranda, gå turer, fiske, sove ute på våren og høre orrfuglen, dra på tivoli (gud som jeg hadde lyst sist jeg var i Køben), bake, drive med hobbyting hjemme, spille spill… ja listen er lang. Grunnen til at jeg ikke gjør det i like stor grad som jeg kanskje skulle ønske er fordi det ikke er viktig nok i forhold til alt det andre jeg har å gjøre. Når jeg tenker på livet som mor, så tenker på ting jeg har lyst til å gjøre sammen med barnet mitt. Da slår det meg at det er nøyaktig de samme tingene som står på listen bortsett fra at det virker mye mer viktig og ikke minst mer morsomt og motiverende å gjøre nettopp fordi jeg har noen å gjøre det sammen med, og det beste av alt er at det er mitt eget barn jeg kan gjøre det sammen med. Det er faktisk et bedre alternativ enn venner, kjæreste og resten av familien. Det slår meg at det er sammen med barnet mitt jeg har lyst til å realisere meg selv nå. Jeg gleder meg til å lære barnet mitt å ri, og stå på slalåm og til å gå små turer og leke i naturen, til å bake sammen og lage fine ting og spille spill. For meg så kjennes det som at endelig med et barn skal jeg få muligheten til å realisere meg selv. Jeg vil leve barndommen på nytt gjennom mitt barn og det er ingenting jeg gleder meg mer til enn det. Jeg klarer ikke å se for meg at jobben blir det stedet jeg trenger for å få rom til meg selv og til å realisere meg selv. Jobben blir en nødvendighet for at mitt barn og jeg skal leve et trygt liv sammen og etter at barnet mitt kommer, så vil aldri jobben min bli noe annet enn akkurat det. Jeg synes også at det er viktig at barnet går i barnehage og ikke er sammen med bare meg 24 timer i døgnet. Det trur jeg er sunt, både for ungen og meg.
Jeg blir så frustrert når jeg prater med mødre som har det slik at barna bare er der og at det er livsviktig for mødrene å komme seg vekk fra barna sine. Hvorfor skaffer man seg barn om ikke det er for å tilbringe så mye tid som mulig sammen med dem? Det er en følelse jeg aldri kommer til å kjenne meg igjen i. Jeg hører den evinnelige diskusjonen mellom par som er sammen og som har barn sammen om hvem sin tur det er til å komme seg vekk. Vekk fra barna? Vekk fra familielivet? Selvfølgelig kommer jeg også til å trenge litt pause og tid til å gjøre noe annet enn å være sammen med barna mine 24 timer i døgnet, og jeg er så heldig som har en mor som sier at “Det er da besteforeldrene kommer inn i bildet.” Jeg er så glad for at mine barn kommer til å ha en stor familie som elsker dem og jeg er så glad for at jeg ikke kommer til å trenge barnevakt til barna mine nettopp fordi at kvalitetstid med besteforeldre, onkler og tante blir like viktig for barna som kvalitetstid med meg. Jeg har nesten mer en følelse av at mamma kommer til å overtale meg til å la henne låne barnet mitt litt. Ikke for at jeg skal få tid alene først og fremst, men fordi bestemor og bestefar vil ha alenetid med barnebarnet sitt.
Jeg kan nesten ikke vente, for jeg gleder meg så inderlig…
Ønskemor
14 Replies to “Min framtid”
Er så enig med deg! Kunne ikke skrevet det bedre selv!
Jeg har nok behov for å være litt alene iblant, men da er det stort sett for å slappe av og hvile litt og bare være meg, eller gå en times tur alene, eller av og til gå ut å spise middag med en venninne eller sånt. Tid for seg selv har alle bruk for, eller så bruker man seg opp tror jeg. Men for meg så er det ikke store pusterommet som skal til for at jeg får ladet opp litt. Særlig som alenemor så er det nok viktig å unne seg sånne små øyeblikk.
Men det å ha behov for å realisere seg selv, eller ha drømmer som barna står i veien for, nei det skjønner jeg ikke. Jeg har mange ting jeg drømmer om å gjøre, steder jeg drømmer om å kunne dra til og sånne ting. Og det første som slår meg når jeg drømmer meg bort om sånne ting er stort sett alltid; det hadde sikkert vært fint for ungene. Tenk så mange flotte opplevelser vi har mulighet til å dele med barna.
Siden vi fikk nr to så har vi nok hatt mye fokus på å få litt tid til seg selv. Gubben var nok litt redd for at det å få barn skulle forandre alt på en slik måte at alt han hadde av hobbyer og interesser før måtte legges vekk. Selv om han gledet seg veldig, så tror jeg han på en måte var litt redd for å miste seg selv helt i pappa-rollen. I tillegg har det vært veldig viktig for meg å finne på ting sammen med datteren jeg har fra før som er ni år. Hun har tross alt vært enebarn i åtte år, så det har vært viktig med litt alenetid for meg med henne, og for henne og stefaren, slik at ikke alt bestandig bare handler om lillebror.
Det er nok veldig forskjellig hvor store behov folk har for å finne på ting for seg selv. Jeg tror egentlig det er viktig at de tillater seg det også jeg, slik at de da er en bedre mor, far og partner når de er hjemme. En person som er hjemme med barna hele tiden og føler seg fanget i den tilværelsen blir jo mye lettere frustrert og sliten, enn om man får ladet opp litt.
Hvorfor skal ikke du kunne bli sliten og irritert?
Jeg tror det er viktig å huske at barna bare er til lån, og at man ikke mister seg selv fordi man får barn. Det er viktig både for barnet og deg at dere både er sammen og hver for dere av og til. Det kan være slitsomt å ha barn, det kan være slitsomt å ha kjæreste, det kan være slitsomt å ha foreldre, det er rett og slett slitsomt å være glad i noen, men dog så fantastisk. Det som er spesielt med barna er jo at du er den voksne av dere, og det skillet er det viktig å holde på for ikke å slite seg ut. Sett grenser, vær den trygge og hjelp barnet å oppdage verden. Dette ble veldig romantisk, og jeg skal indrømme at det er deilig å sette seg i sofaen når barnet er lagt eller dra på tur uten å tenke på andre enn seg selv, men det kan jo du gjøre fordi du er den voksne. Om 20 år er barnet ute av redet. Da får du nok av tid til deg selv igjen, så nyt småbarnstilværelsen.
Åh, jeg er så inderlig inderlig enig! I alt!
De fleste barn rundt meg går i barnehage fordi mor (og far) jobber fulltid. Det blir lange dager for barna, og jeg vet selv at det kommer til å bli meg og mitt barns hverdag også. Men det som mange ganger forundrer meg er at foreldrene innimellom har fridager – hvor de også sender barna i barnehage! “De trives så godt der, og det er deilig med en fridag”. En fridag?? Jeg kan ikke tenke meg noe finere enn å tilbringe en hel fridag med det kjæreste jeg har! Hvertfall når man i hverdagene ser lite til hverandre grunnet en nødvendig arbeidssituasjon.
Jeg tror helt sikkert at jeg vil bli både sliten, oppgitt og til tider også irritert – og det har da vi like stor rett til som alle andre foreldre. “Jeg har lov å bli irritert fordi mitt barn var ikke planlagt det”, er det det som er poenget her? Huff…
Nei, vi er heldige som vil få så inderlig ønskede barn og har så fin familie og besteforeldre som mer enn gjerne vil stille opp 🙂 Det kommer nok dager hvor vi føler for litt alenetid noen timer, uten forpliktelser – og da er slike fine mennesker uvurderlig 🙂
Du kan ikke irritere deg over barna dine? Hvorfor ikke det? og hvorfor kan hun hvis ikke du kan? dette er det dummeste jeg har hørt. Vi kan ikke bry oss om sånne tåpelige kommentarer. Jeg tror enkelte mennesker ofte ikke tenker over hva de egentlig sier. Jeg gleder meg i alle fall til å få barnet mitt, selv om jeg helt sikkert kommer til å irritere meg over det fra tid til annen. det har jeg selvfølgelig lov til.
Og når det gjelder å ha tid til å gjøre de tingene man ønsker for egen del, det er akkurat som du sier. tenk hvor mye av dette du kan gjøre sammen med nettopp barna. litt alenetid trenger man selvfølgelig, og de fleste har noen som kan være litt barnevakt. hvis ikke så går det an å bruke noen utenfra. verre er det vel ikke.
Vi får fokusere på alt det positive, så kan denne dama du snakket med få lov til å bale med problemene hun tror vi har 🙂
osspluss: takk 🙂
a4liv: Jeg trur det er ganske stor forskjell på å være alenemor og å være to, uansett om man bor sammen eller ikke. en eller annen slags fordeling blir det uansett. Jeg setter et barn til verden og er helt alene om det. Jeg har ingen pappa som jeg kan stille krav til for å være alene og det er jeg helt inneforstått med og forberedt på at det kanskje blir litt vanskeligere for meg. Jeg har jo ingen garanti for hvor lenge besteforeldrene klarer å stille opp og onkler og tante også… de har jo sine liv. Nei, det blir nok for det aller meste meg og min lille og det må jeg orke. Men det er som du sier… man får drømmer på vegne av barna trur jeg. Man er glad når barna har det bra og vondt når barna har det vondt, så det blir helt klart et annet liv.
Anonym: Du har så rett så rett… det slo meg også at det å ligge på sofaen på kvelden etter at poden har sovnet er GODT av flere grunner. For det første kan du tenke på dagen dere har hatt sammen og når du VET at ungen din ligger og sover i rommet ved siden av, så har du det bra, sånn er det med den saken. Jeg er iallefall helt sikker på at det er slik selv om jeg ikke har barn selv.
Et ønske så stort: Ikke sant. Jeg skal innrømme at jeg KANSKJE (men absolut ikke sikkert) selv hadde hatt ungen i barnehagen også om jeg hadde en fridag. IKKE for å ha en “fridag”, men for å gjøre unna litt husarbeid, for da er det så mye deiligere når helgen kommer og man har absolut helt fri og kan nyte sammen med barnet. Men jeg trur uansett at det bare hadde blitt med kjernetiden da, for heller å spise frokost i ro og mak hjemme for så å ha en kort dag i barnehagen. Da har man som regel overskudd til å finne på noe hyggelig sammen på ettermiddagen også 🙂
Singel_IVF: ja, helt enig 🙂
Selvfølgelig vil du kunne irritere deg på dine? barn. Det blir jo som å si at man ikke kan irritere seg på sin kjæreste, fordi man har valgt å leve sammen med vedkommende…
Og når noen sier noe slikt, sier de da at de egentlig ikke ønsket seg barn? Hmh. Ikke rart at de føler jobben er deres “frisone” da i så fall…
Men mange lever jo slik bare fordi alle andre gjør det, så det er kanskje ikke så rart at det finnes de som føler det slik.
Andreas: Takk for at du sier det. Jeg trur nok kanskje at det var uomtenksomhet som gjorde at hun sa det. Jeg trur egentlig ikke hun mente det slik, men det var veldig lett å oppfatte det slik. Men det hender jeg stiller meg spørsmål noen ganger om hva slags forhold foreldre har til sine barn. Jeg er glad for at jeg kan velge å gjøre det på min måte og få det akkurat slik jeg drømmer om og ønsker, og at jeg tillater meg selv til å bli litt irritert på dårlige dager uten at det skal ødelegge noe som helst.
Oh ja! Det fikk jeg lære av min drama-lærer (som har jobbet med å utdanne andre innen pedagogikk i mangfoldige år) at hun hadde i alle år vært så forberedt på å få barn og hun visste akkurat hva hun skulle og ikke skulle gjøre. Det var jo så innlysende. Så fikk hun barn (to tett inn på hverandre, et til en god tid senere). En dag, mange år senere, sto hun der og oppdaget at de ting hun var så bestemt på og visste så klart og tydelig hun aaaaldri skulle gjøre gjorde hun likevel.
Ingen er “perfekte” foreldre. (Men var noen det ville barn da tatt lærdom av det?)
Perfekt trenger jo ikke være å aldri gjøre feil, perfekt er også å gjøre feil og be om unnskyld for det. (Barn lærer mye mer av det, tror jeg da)
Jo da, helt klart mange som sier ting uten å være klare over hva de sier. “Du skal ikke si hva du tenker hvis du ikke tenker på hva du sier”.
Jeg tror du blir en fantastisk god mamma jeg. 🙂
Andreas: Da jeg var ung, idealist og hundre prosent sikker på at verden var sort/hvit og enten var det riktig eller galt, så lurte jeg på hvordan mamma i det hele tatt kunne la meg smake på brød med nugatti. Jeg syntes da det var utrolig teit, for det sa seg jo selv at et barn ikke vil ha noe annet etter å ha smakt det. Svaret jeg fikk da, har jeg ofte tenkt på. Hun sa det at “når du alternativet er et barn som nesten ikke spiser, ja da forsøker du alt for å få det til å spise.” Det hadde hun selvfølgelig helt rett i og det var kanskje da jeg begynte å skjønne at det går jo faktisk helt greit det også. Veien blir til mens man går UANSETT… det er bare en stor fordel å ha tenkte litt gjennom ting på forhånd. Da finner man som regel ut hva som funker best i praksis og man har tenkt gjennom det og da er det jo sikkert fornuftig…. dessuten, for et kjedelig liv, hvis alt skal være perfekt og feilfritt… noen ganger trenger man å bryte noen regler
Takk for det 🙂