Enestående mor

Jeg er helt sikker på at jeg har fortalt en del om meg selv tidligere, men det begynner å bli en stund siden og det har kommet til en god del faste lesere som kanskje er nysgjerrige. Dessuten vet jeg ikke om jeg har fortalt det slik jeg tenker å fortelle det her. Dette blir et langt innlegg, så for dere som ikke har tid, så utsett det. For dere som ikke orker; dropp det. Jeg kjente bare at jeg trengte å få dette ut, skikkelig.

Jeg drømte alltid om barn. Jeg trur faktisk jeg drømte om barn helt siden jeg var 5-6 år. Det er i alle fall da jeg husker at jeg bevisst tenkte på det for første gang (at jeg en gang skulle bli mor). Mange mener kanskje at det bare er tull, men det får de bare tro. Jeg hadde allerede da den tradisjonelle drømmen om mann og barn og et fint hus (på landet). I tenårene passet jeg barn og lekte med barna i gata. Mens jeg gikk på videregående passet jeg barn, og året etter videregående var jeg praktikant for to herlige ettåringer. Det året ble jeg virkelig verpesjuk, og siden har jeg vært det. Jeg trur jeg mer eller mindre har vært bevisst hver eneste eggløsning siden det og stadig vurdert tanken: Hva om jeg lurer denne mannen? Hver eneste måned (bortsett fra de få periodene jeg gikk på p-piller eller ikke hadde noen aktuell kandidat) har jeg tenkt at nå kan jeg bli gravid. Men jeg klarer ikke å juge. Jeg klarer heller ikke la være å tenke alle mulige konsekvenser av mine handlinger, så det ble aldri. Jeg klarte ikke se for meg hvordan jeg skulle klare å fortsette å samarbeide med en mann jeg hadde løyet for og direkte lurt inn i en situasjon som han ikke ønsket. Jeg klarte heller ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å prate med mitt lille barn om tilblivelsen som startet med en løgn. Jeg klarte ikke. Det er jeg stolt av.

I 2004 stoppet livet mitt opp. Jeg følte jeg mistet alt jeg hadde. Jeg mistet jobben jeg trivdes så godt i, jeg mistet mannen jeg elsket og jeg mistet barnet jeg hadde i magen. Det var tungt, men jeg kan ikke klandre andre enn meg selv for de valgene jeg gjorde den gangen. Å ofre alt for en jeg elsker og sitte igjen med ingenting, var første og siste gangen for min del. Jeg har siden kjempet for å få alt tilbake. Etter tre år klarte jeg å få meg en fast jobb – endelig. Men ikke den jeg ønsket meg, trudde jeg da. Jeg flyttet til Oslo og kjøpte meg leilighet og helt uten at jeg merket det selv, begynte jeg å trives med livet mitt. Men jeg skjønte det ikke da. Jeg ville ha tilbake jobben jeg hadde ofret den gangen, koste hva det koste ville. Jeg ville også flytte tilbake til plassen jeg hadde bodd før jeg flyttet til Oslo. Jeg ville tilbake til vennene mine og livet mitt med naturen som nærmeste nabo. Østmarka i Oslo var ikke bra nok syntes jeg for jeg hadde bestemt meg for å like fjellet bedre enn byen. Så fikk jeg mulighet til å flytte tilbake. Jeg fikk ikke den jobben jeg hadde øverst på listen, men tenkte at det viktigste var å ha en jobb og bo der jeg trivdes best av alt. I løpet av dette året har jeg åpnet øynene mine for at ting forandrer seg. Og ikke minst: Jeg forandrer meg.

I løpet av de tre årene jeg bodde i Oslo, vokste tanken fram om å få barn på egenhånd. Jeg ville prøve å treffe en mann først, men jeg ble mer og mer sikker på at om jeg ikke fant noen eller fikk det til å fungere med noen, så kom jeg til å gjøre det på egenhånd. Jeg bygget opp min egen selvstendighet denne perioden og ble sterk. Men jeg ville vente med å få barn til livet mitt var “perfekt”. Jeg tenkte da at det perfekte livet ikke var i byen, men på fjellet. Da jeg møtte en mann som bodde der jeg ville bo, og som hadde lyst til å være sammen med meg og som atpåtil hadde lyst på barn og sa det, var jeg solgt- Jeg ønsket så inderlig at forholdet til den mannen skulle oppfylle alle mine drømmer om et lykkelig familieliv. Dessverre var jeg blendet av drømmen og jeg trodde nok ganske lenge at jeg var skikkelig forelsket i han. Men da jeg flyttet sammen med han skjønte jeg at det var feil. Samboerforholdet varte i noen uker før jeg flyktet. Da hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg ville bli mamma på egenhånd. Åh Gud, som jeg angrer på at jeg ikke bare bestemte meg for det tre år før.

I Oslo var jeg livredd for å treffe gutter. Tenk om jeg skulle bli forelsket i en bygutt. Fjellrypa og bygutten? Det gikk ikke i mitt hode. Jeg passet meg vel og prøvde å isolere meg i byen. Det var vanskelig å isolere seg i byen når man har trivelige naboer, kolleger og venner som stadig fikk meg med ut på ting. Jeg tvilholdt på at jeg skulle tilbake til fjellet, men samtidig begynte jeg å trives veldig godt som singel og i byen. Helt uten at jeg merket det.

Så flyttet jeg altså tilbake til fjellet i høst. Men livet her hadde ikke stått på stedet hvil og ventet på min retur. Alt var annerledes. Jeg måtte starte litt på nytt på et vis. Jeg måtte etablere nettverket mitt her oppe på nytt og folk hadde ikke så god tid som før til å være sosial. Jeg merket at jeg ble mye alene. Ikke helt da. Selvfølgelig, så må jeg si at jeg har mange veldig gode venner her også. Flere enn jeg har noe annet sted, men allikevel så ble det ikke det samme. Jeg er ikke fra bygda, og kommer aldri til å passe helt inn her. Jeg er og blir en byfis uansett hvordan jeg vrir og vender på det og har lyst til å bo på bygda aldri så mye. Det faktum at jeg også trives veldig godt alene er nok med på at jeg virkelig ikke er noe flink til å ta kontakt med folk. Jeg har jo egentlig bare lyst til å være alene, men til syvende og sist, så merker jeg jo at over tid, så fungerer det veldig dårlig. Etter et år her, har bloggen blitt mitt sosiale liv for det meste, bortsett fra jobben og kontakten med ei venninne. Jeg liker det, men kjenner at det ikke er veldig sunt.

Livet på fjellet ble ikke som jeg hadde forventet. Jeg trivdes ikke like godt på jobben som jeg tenkte at jeg skulle. Jeg savnet virkelig “rampen” i byen. Vennene mine her oppe hadde etablert seg og hadde ikke lenger så mye tid til å være sosiale utenom familielivet og jobben og jeg fant ut at jeg allikevel måtte etablere meg på nytt. Jeg orket ikke. Jeg innså at jeg hadde to alternativer. Det ene var å bli boende på fjellet og enten håpe at jeg traff en knakende flott fyr som jeg kunne etablere meg med eller bli alenemor. Eller jeg kunne flytte tilbake til byen og der ville jeg ha akkurat de samme alternativene. Jeg fant ut at sannsynligheten for at mannen i mitt liv skulle dukke opp med det aller første her oppe i fjellheimen var mikroskopisk og jeg hadde jo virkelig begynt å få hastverk. Ikke det at jeg så for meg at den skulle være veldig mye større i Oslo, men når utsiktene så ut til at jeg mest sannsynlig kom til å forbli alene, så fristet det mye mer å være alene med et barn i Oslo, enn her.

Heldigvis hadde jeg bare leid ut leiligheten min i Oslo møblert og jeg hadde bare permisjon fra den faste stillingen min der. Så returen blir veldig grei. I fjor sommer, da jeg hadde bestemt meg for å bli alenemor, tenkte jeg at jeg ville vente til jeg hadde en fast jobb her oppe på fjellet, men da jeg i løpet av høsten ble mer og mer klar for å flytte tilbake til Oslo, hadde jeg ikke lenger noen grunn til å vente. Jeg hadde jo både leilighet med en liten hage og en fast jobb som jeg trivdes godt i. Jeg bestemte meg for å prøve å få barn… jo før, jo bedre.

Så her sitter jeg da. Det er snart et halvt år siden jeg satte i gang prosessen med å prøve å bli gravid og planen min var da at jeg skulle ha termin i løpet av oktober. Oktober ble november på grunn av feber rundt den første aktuelle eggløsningen, videre ble den desember og nok et mislykket forsøk ble januar. Nå har jeg altså hoppet over en syklus og neste termin blir i mars. For syv år siden, da jeg hadde en liten spire i magen, ble den plantet i juni og terminen ville være 20.mars. Dersom jeg er heldig neste forsøk, vil datoen være litt over en uke tidligere. Nærmere kommer jeg ikke.

Er det nå jeg skal få ro i sjelen og tenke at jeg har klart å få tilbake alt jeg mistet, og til og med mer? Jeg har en leilighet jeg liker og en jobb jeg trives i. Jeg har stabil økonomi og alt jeg trenger og ønsker meg bortsett fra den lille spiren i magen. Når den sitter skal jeg endelig sette meg ned å tenke at jeg er tilfreds, mer enn tilfreds og jeg er en selvstendig, sterk kvinne som ikke slipper til hvem som helst i sitt fantastiske liv. Skal du være med på mitt liv, så skal det være fordi du er verd det for meg. Jeg har det nemlig veldig godt og trygt – alene!

bildet er hentet her


Klem fra Ønskemor