Enestående mor

Det var ikke like skummelt å dra til gynekologen i dag som det var i går. Men ikke mindre spennende. Nå fikk jeg tid til å studere det hun hadde skrevet i journalen min og jeg hadde ikke fått med meg at det var fire folikler på begge sider. Så det er altså totalt åtte. På hver side er det en som er en millimeter mindre enn de andre, så i går hadde det sett slik ut: Venstre side: fire folikler, hvorav tre var på 10mm og en på 9mm. På høyre side hadde det sett helt likt ut. De hadde vokst to millimeter siden i går, så i dag var det to på 11mm og seks på 12mm. Det var iallefall det hun skrev ned. Da jeg spurte om hvor mange det var, så sa hun at det var sånn omtrent slik. Hva nå det betyr.

Uansett, så var hun veldig fornøyd. Hun sa at det så veldig bra ut og at hun trudde fremdeles det kom til å være uttak på onsdag. Jeg er så glad og lettet over at alt ser så bra ut. Jeg slapper av MYE mer enn det jeg gjorde dagene før scanningen i går. Jeg går bare rundt og smiler. Jeg er litt redd for at jeg bygger opp noen falske forhåpninger nå. Jeg er så redd for at jeg skal få en negativ test som et slag i trynet denne gangen. Jeg har taklet de negative testene så godt tidligere, men denne gangen er innsatsen så ubeskrivelig høy, og jeg innbiller meg at sjansene er så utrolig mye høyere. Hva gjør jeg da når jeg må innse at det heller ikke denne gangen lykkes? Jeg prøver hele tiden å sette meg selv litt ned på jorden, men jeg er i skyene. Jeg tror at det skal gå denne gangen. Jeg kommer til å få en kjempetrøkk om jeg ikke blir gravid nå.

Jeg har foresten også vært på apoteket i dag og kjøpt enda mer gonal-f. Til mandag kjøper jeg også crinone. Da er jeg oppe i 12700 på utgifter til medisiner… heftig beløp spør du meg. Men men… jeg skal ikke tenke på det dersom det lykkes. Da skal det bare være glede. Dersom det ikke lykkes derimot, kommer jeg til å ha så dårlig samvittighet overfor mamma og pappa som betaler brorparten av dette. Nå kjenner jo de godt til mulighetene for at det ikke lykkes da, så de vet at det ikke er noen garanti. Allikevel, så kommer jeg til å føle på at jeg ikke har vært bra nok. Det er første gangen i denne prosessen jeg har begynt å kjenne på den følelsen. Jeg hører om flere andre som har snakket om den følelsen i forbindelse med forsøk på å bli gravid, men jeg kjenner det altså for første gang nå. Skulle så gjerne bare sittet her med en positiv graviditetstest nå, så hadde jeg sluppet alle disse grubleriene. Enn så lenge så tar jeg gledene litt på forskudd og gleder meg over at gynekologen sier at dette ser veldig bra ut. Jeg trekker det til meg som en svamp og klamrer meg til håpet. Håpet er jo der ialler høyeste grad.

Klem fra Ønskemor