Enestående mor

Siden jeg har vært arbeidsledig, så har det naturligvis ikke blitt den helt store overgangen før og etter permisjon. Men jeg gikk altså offisielt over i permisjon på tirsdag. Onsdag var da den første dagen jeg ikke skulle på jobb som vanlig (jeg har jobbet noen timer i uka som svømmeinstruktør). Men jeg klarte ikke helt å holde meg unna jeg. Det er jo hyggelig å jobbe, og når dagene ellers er ganske like, så gir jobben et godt avbrekk. Men der var det jo ikke behov for meg. De klarer seg utmerket uten meg. Jeg er ikke uerstattelig. Det er jeg selvfølgelig glad for og i min alder har man også lært seg å leve med at man ikke er uerstattelig og glede seg litt over det. Men det føles litt vemodig at jeg ikke skal lære barn å svømme på et helt år. Det er så stor glede å se barn går fra å være redde og usikre, til å mestre og bli glad i vann. Men nå er altså badedrakt og instruktørklærne pakket vekk. Gleder meg til å ta dem opp igjen.

Jeg merker godt at det er en grunn til at man går ut i permisjon tre uker før termin. I helgen var det MYE kynnere på gang, og noen som hadde vært gjennom fødsel selv mente at min beskrivelse av kynnerne minnet dem om hvordan deres fødsel startet. Så mandag kveld var jeg temmelig usikker på hva som var hva. Det eneste jeg var sikker på var at det ikke var på tide å kontakte sykehuset enda. Så jeg ringte ikke. Men mamma og min fødselshjelpervenninne som skal være med, fikk streng beskjed om å være tilgjengelig, for jeg ble veldig usikker på hvordan den videre utviklingen skulle gå. Da hadde jeg kortere, men sterkere kynnere med 15-20 minutters mellomrom ganske regelmessig over flere timer. Men jeg gikk og la meg, og sovnet og det må ha roet seg, for jeg sov ganske godt gjennom hele natten og dagen etter var alt som normalt igjen. Jeg trur det bare var kroppen og livmoren som trente seg litt, og fortalte meg at det nærmer seg, og jeg skal faktisk ikke være overasket om det skjer noe nå.

MEN, det trenger selvfølgelig ikke skje noe på lenge enda heller. Det kan bli april-måned før jeg eventuelt blir satt igang om det skulle bli nødvendig, så jeg trur nok jeg må finne fram litt tålmodighet å smøre meg med framover nå.

Derfor har jeg satt meg ned for å strikke. Jeg kom plutselig på at jeg vil ha noe søtt og selvstrikket som jeg kan ha på henne når jeg tar masse nyfødtfotografier etter fødsel. Det er rart hvordan tiden kan fly når man strikker. Jeg setter meg ned bare for å strikke et par runder og uten at jeg egentlig har tenkt noe videre over det, så har jeg strikket mange runder og det har gått laaang tid. Så sånn går no dagan.

Dette babyteppet begynte jeg på for maaaange år siden, og har blitt tatt opp i ny og ne. Jeg strikket det egentlig ferdig i løpet av de første månedene av svangerskapet da jeg var deppa. Men det var først her om dagen jeg fikk heklet ferdig kanten rundt. Og nå er jeg på god vei til å strikke en jakke i samme farge som kanten. Godt å ha noe å gjøre som ikke krever så mye tankevirksomhet om dagen. Deilig å bare la tankene fly og drømme om LilleGull.

Klemmer fra Ønskemor