Enestående mor

Så er vi endelig kommet til den store dagen i min gjennomgang av siste uken i april. Torsdagen og tid for planlagt keisersnitt. Eller blir det egentlig det?

Jeg ankommer sykehuset i akkurat passe god tid, skrubbsulten og fastende. Nå skal jeg prøve å gjenfortelle alt som skjedde denne dagen. Det er virkelig ikke så enkelt. Så mange detaljer, men i hvilken rekkefølge? Det er jeg litt usikker på, så jeg prøver meg på å skrive det omtrent slik jeg tror at jeg husker det iallefall.

Når jeg ankommer får jeg fødestue med en gang. Det blir gjort klart som om jeg skulle ha keisersnitt. Jeg var ikke satt opp til keisersnitt før ganske langt ut på dagen, så det var ikke noe stress. Bare forsiktige forberedelser. Jeg fikk smertestillende og fikk samtidig nyte et glass vann.

Så kom legen, og det var tid for å undersøke hvordan navlestrengen lå. Jøjemeg så spent jeg var. Lå den fremdeles nederst i livmoren foran livmorhalsen? Eller hadde den kommet høyere opp, slik at den ikke utgjorde noen fare lenger? Og visste jeg egentlig hva jeg ville? Kom jeg til å klare å velge vaginal fødsel dersom jeg fikk mulighet til det? Eller ville det være enklere valg tross alt og bare gjøre et keisersnitt? En ting var sikkert. Jeg hadde ikke sovet godt den siste natten og jeg hadde kommet sent i seng. Så jeg var ikke akkurat uthvilt. Jeg hadde så ekstremt ambivalente følelser til dette at jeg nesten håpet på at navlestrengen lå slik at det ikke var noen tvil om at keisersnitt var det eneste riktige. Slik at jeg slapp å måtte velge.

Utfallet av undersøkelsen og mitt valg skriver jeg mer om i neste innlegg.

Katinka