Enestående mor

Nå skal dere endelig få vite hvordan det så ut på ultralyden. Om navlestrengen fremdeles lå i veien og om jeg fikk muligheten til å velge vekk keisersnitt.

Jeg trodde knapt mine egne øyne for det var helt tomt der… ingen navlestreng. Bare en liten rumpe helt uti kanten av bildet. Rumpa til min baby. Jeg turte nesten ikke tro hva jeg hørte heller når legen sa at navlestrengen ikke lå slik at den utgjorde noen risiko lenger. Dermed fikk jeg valget. Jeg kunne fremdeles få keisersnitt denne dagen dersom jeg ønsket det. Alternativt, så kunne jeg reise hjem og vente videre på at noe skulle skje av seg selv. Men jeg måtte velge. Skulle jeg gå for keisersnitt og bare bli ferdig med det?

Det var virkelig ikke noe enkelt valg. Det var bare jeg alene som måtte velge. Legene støttet begge alternativene. Det fristet VELDIG å bare bli ferdig med det på en ganske enkel måte. Keisersnitt ville være en enkel utvei. Bare tanken på å reise hjem igjen med uforrettet sak denne dagen bøy meg rett og slett i mot. Men jeg hadde jo egentlig bestemt meg for lenge siden for vaginal fødsel og jeg valgte å holde på den tanken. Jeg valgte å reise hjem og avvente til det skjedde noe mer. Jøjemeg, hvor sprø går det an å bli, tenkte jeg samtidig. Vil jeg virkelig meg selv så vondt? Dette kommer jeg garantert til å angre på.

Vi gikk tilbake på fødestuen for å pakke sammen sakene våre og lage planer for hvordan vi skulle gjøre det framover. Jeg hadde jo noen med meg som måtte bli oppringt og slikt. Men vi hadde heldigvis ikke kommet noen vei før legen var tilbake. Det var en ting til han gjerne ville sjekke som han hadde glemt. Så da var det tilbake på undersøkelsesrommet for å gjøre en ny ultralyd. Han ville nemlig sjekke at babyene hadde det bra i magen fremdeles. Han gjorde blodstrømmålinger av navlestrengene og i hodene deres. Hos tvilling nummer en så alt helt fint ut. Men hos tvilling nummer to, gjorde det dessverre ikke det. Eller kanskje heldigvis? Det var iallefall ikke veldig ille. Men tvilling nummer to hadde litt høyere blodgjennomstrømning i hodet sitt og det kunne bety at han begynte å få dårlig med med tilførsel fra livmor. Da vil kroppen sentralisere og fokusere på de viktigste organene og dermed var strømmen høyere i hodet hans. Så det var absolutt ingen fare for han enda. Men det var nok til at legen mente at fødselen måtte skje med en gang. Det var ingenting å utsette lenger. Vi skulle altså ikke lenger vente til uken etter allikevel.

Så ble jeg stilt for valget igjen, men denne gangen var det enklere. Jeg hadde jo allerede valgt vaginal fødsel og det sto jeg for enda. Dermed ble det bestemt at jeg skulle igangsettes umiddelbart. WOW! For en utvikling. Jeg var så lettet over at jeg slapp å reise hjem med uforrettet sak denne dagen.

Så selv om igangsettelse heller ikke sto på min ønskeliste, så ble det det og det kjentes som en stor lettelse. Der og da visste jeg at jeg mest sannsynlig kom til å være trebarnsmor om bare timer eller dager. Men ikke mange dager. Merkelig følelse altså. Hvor lang ville det ta fra igangsettelse til guttene lå i armene mine mon tro?

Det tror jeg at jeg skal skrive mer om i neste innlegg.

Katinka