Enestående mor

Huff… jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte jeg. Det har vært en lang dag. Men trur jeg tar kortversjonen først for de som ikke er interessert i alle detaljer. Så kommer hele historien med alle detaljer etter det. Jeg tar forbehold om at dette er historien slik jeg har oppfattet den, og jeg har bare fått en muntlig raport fra operasjonen, og det kan hende at jeg ikke har forstått alt riktig eller husker litt feil.

Kortversjonen
Jeg kom fort inn, men lå nesten 3 timer i narkose (nesten, eller 2.5 time… litt usikker). Hvorfor? Ikke på grunn av endometriose iallefall, for det har jeg nok ikke. Iallefall ikke noe som de så (det kunne ligge noe inne i muskulaturen, men de så ingenting). Alt fint… og det har jeg hørt før. OK, det er jo avklart. Operasjonen hadde også gått bra visstnok, helt til de så gjennom utstyret etter at de hadde sydd igjen. Da var det en del på et av instrumentene som hadde manglet, og den lå igjen i magen min. Så da måtte de åpne opp igjen og litt mer, og finne denne gjenstanden. Det tok litt tid, og derfor ble narkosen også så langvarig. To timer etter at jeg hadde våknet opp var jeg skrevet ut, ganske frisk og fin. Litt treg, men frisk.

Jeg reagerte med litt sjokk da legen fortalte om alt til meg. Det værste var nok at jeg følte at jeg var tilbake der jeg startet for et år siden og begynte å vurdere insemineringer igjen. Jeg er ikke klar for den runden igjen nå. Mange tanker. Huff… ja, litt sjokk for at de kunne miste en del inni meg også da, men hun forsikret meg om at de hadde sett på røntgen at det ikke var noe igjen. Jeg var nesten beroliget.

Innskrivingen og klargjøringen
Jeg kom til dagkirurgisk avdeling litt før halvåtte, leverte skjemaet som jeg hadde fylt ut. Og ventet kort tid på venterommet, til en hyggelig sykepleier kom og hentet meg. Jeg fikk skiftet til sykehusklærne og ble lagt i en seng. Obs, øredobbene hadde jeg glemt å ta ut, så de måtte ut. Da jeg var kommet til sengen min, fikk jeg en god posjon smertestillende (voltaren og paracet) samt kvalmestillende.

Legen som skulle operere meg kom innom sengen for å ta en prat med meg før inngrepet. Jeg fortalte om forsøkene mine og at jeg skulle til Finland for prøverørsbefruktning, og vi pratet litt om det. Jeg følte at det ble respektert. Håper ikke det var feil av meg å gjøre det. Så kom annestesilegene for å prate med meg om narkosen. Det tok ikke lang tid før de ba meg bli med til operasjonssalen. Dit skulle jeg gå selv. Så ble jeg lagt i en gynekologisk seng med beina i bøyler, og rompa bar. Det var litt ubehagelig, men det var jo ikke lenge før jeg var i en annen verden. Mens de skulle stikke meg i armen og gjøre klart til intravenøst, kjente jeg at jeg fikk skikkelig panikk. Jeg ville bare stikke av, men klarte selvfølgelig å holde meg i ro. Jeg sa fra at jeg fikk panikk, så fikk jeg disse medikamentene intravenøst, og de fortalte meg at jeg kom til å føle meg litt beruset, og da verden begynte å gynge litt, så begynte jeg bare å le. Det er det siste jeg husker. Jeg trur klokka var mellom 8.15 og 8.30 da, og det neste jeg husker så er klokka 11.10.

Oppvåkningen
Tja… hadde vel ikke akkurat vondt, men FY så kald jeg var. Jeg skalv, og det var igrunnen det største problemet. Videre kjentes det ut som at jeg var litt sår i halsen og at jeg trudde jeg hadde bitt meg i tunga. Halsen var på grunn av slangen jeg hadde hatt ned der. Jeg hadde ikke veldig vondt. Ikke lenge etter kom legen som hadde operert meg og sa at hun skulle prate med meg litt seinere. Jeg lurte på om jeg hadde endometriose og om hvordan det hadde gått. Hun svarte “nei” til spørsmålet om endometriose, men at hun ikke ville si noe mer akkurat da, for jeg var fremdeles påvirket av medikamentene og kom ikke til å huske noe senere. I ettertid tenker jeg at det sikkert var en riktig vurdering, for jeg sliter litt med å huske det hun fortalte meg noen timer senere bare. Jeg ble raskt sulten, for jeg hadde jo fastet før inngrepet, så jeg fikk tre halve, deilige brødskiver og litt å drikke. Nydelig. Jeg mener å huske at anestesilegene også var innom en tur, men ikke riktig sikker. Han ene var forøvrig EKSTREMT kjekk, men det er en annen historie.

Etter en times tid måtte jeg på do og fikk med meg en sykepleier. Det gikk helt fint, og jeg syntes egentlig jeg snart var klar til å gå, men måtte jo prate med denne legen først. Etter en stund kom hun og jeg ble tatt med til et eget kontor. Da fikk jeg vite om hele inngrepet som jeg har skrevet om lenger oppe. Jeg vet ikke hva som var det største sjokket. Om det var det uhellet som skjedde og at de hadde skrevet avviksrapport om det, eller det at de faktisk ikke hadde funnet noe endometriose.

Tilbake til start? Hva nå?
På mange måter ønsker jeg meg tilbake til i går, for da levde jeg fremdeles i lykkelig “viten” om at det var noe galt, men at jeg var på vei framover. Nå føler jeg at jeg blir satt tilbake til der jeg var for et år siden. Jeg er FREMDELES en frisk og fertil jente. Jeg er bare et år eldre, og det er alt. Hva gjør jeg nå? Inseminasjon var et tema i samtalen og selvfølgelig kunne denne damen fortelle at denne lapraskopien økte sjansen en del for å lykkes ved inseminasjon. Argh…. jeg ORKER ikke vurdere det lenger. Jeg er så innstilt på ivf. Jeg skulle ønske noen jeg stoler på bare kunne si: Nei, det er nok ivf du bør prøve nå uanett. Spør jeg legen på AVA-klinikken, sier han selvfølgelig at ivf er det rette å gjøre nå. Men kan jeg stole på hans avgjørelse? Han tjener jo penger på at jeg gjør ivf-forsøk. Spør jeg gynekologen i Oslo, vet jeg jo at han tar med kostnad i beregningen og vil nok ikke gi meg noe konkret råd, men at jeg har begge muligheter og må vurdere selv. Mamma og pappa har nok også helt klart sin egen mening om dette. Men de sitter jo ikke på den kompetansen jeg vil ha som grunnlag for avgjørelsen som skal taes. Jeg vet iallefall at i morgen skal jeg ringe gynekologen, Ava-klinikken og Stork. Jeg skal også bruke litt tid på å diskutere dette med mine nærmeste i helgen.

Etter utskrivningen
Jeg ble skrevet ut etter samtalen. Da fikk jeg også hentet tingene mine, så jeg fikk ringt venninna mi som skulle hente meg. Mens jeg ventet på henne, kjøpte jeg meg boller og en kopp kaffe. Men da jeg skulle drikke kaffen, kjente jeg ikke kaffekoppen på halve underleppa. Det kjentes rett og slett ut som at jeg var lokalbedøvd på underleppa. Jeg hadde ingen god forklaring på det, og tenkte at jeg måtte finne ut av det med annestesilegene før jeg dro, så jeg gikk tilbake til dagkirurgisk igjen. De kom og så på meg, og mente at leppa hadde ligget i klem mellom slangen og tennene. Da jeg så i speilet, så jeg fine halvbueformede spor etter tennene på leppa. Når jeg tenker etter, har jo den ligget i klem i over to timer, så det er kanskje ikke så rart at jeg føler meg litt nummen i leppa. Legene mente at det var en nerve som hadde ligget i klem og at det kunne ta noen dager eller flere uker før det var tilbake til det normale. Ja, ja…. det er sånn enda iallefall.

Etter operasjonen har jeg vært trøtt i kroppen, men hyper i hodet. Jeg har ikke hatt noe vondt i operasjonssårene (tre stykker). Men kompressene har blitt ganske rød av blod blandet med smertestillende krem eller salve. På grunn av denne salven, kjenner jeg ikke så mye fra sårene, og derfor vil jeg heller ikke bytte kompressene. Jeg er fremdeles litt sår i halsen, litt vondt i høyre skulder, nummen i leppa og litt slapp i kroppen. Veldig frustrert i hodet og humøret. Hodet skulle gjerne hatt seg en løpetur, men det kjenner ikke kroppen for, så jeg lytter til kroppen og tar det med ro.

Nå er det kveldshygge og sosialt med te. Skal bli godt å komme hjem i morgen.

Klem Ønskemor