Enestående mor

I går var jeg en tur i en baby-utstyrsbutikk i Sandefjord som jeg alltid før bare har sett med lange øyne etter. Aldri turt å gå inn. Min hjemby der alle kan se og tenke sitt om at jeg går inn i nettopp den butikken. Nok om det. Jeg oppdaget at jeg likte meg så godt der. Hadde glemt brillene mine i bilen, så solbriller med styrke fikk se så dumt ut det bare ville. Jeg fant så mye jeg kunne tenke meg å kjøpe. De som jobbet der var aldeles nydelige og hjelpsomme. Jeg kan ikke for det, men babyutstyr er min nye greie. Selv om jeg ikke kjøper noe. Jeg bare kikker. Eller det vil si: Denne måtte jo bare få bli med meg hjem. Det blir nok ikke så mye knallrosa inn i huset mitt før snuppa er så gammel at hun kan ønske det selv. Men denne siklesmekka ble for meg et viktig statement. Det er ingen tvil om hvem som ligger i magen min.

Så mens jeg tuslet rundt der, fikk jeg øye på noe som kunne likne på en nattlampe. Det har jeg tenkt på at jeg ønsker meg, så jeg tittet litt på den. Den hyggelige damen ville gjerne vise meg hvordan den virket. Det var en skilpadde til å ha liggende i sengen, og som spilte beroligende lyder, som for eksempel havskvulp og lagde et lys opp i taket og på veggene som minnet om å være i vann. Og der sto Ønskemor og gråt. Plutselig rant tårene mine. Jeg synes den var så vakker og bildet i hodet mitt av meg selv og lille gullet mitt som ligger i sengen og ammer eller prøver å sove tittende opp på denne vannhimmelen i taket og lyttende til de deilige lydene, ble rett og slett bare for mye for meg. Eller ikke for mye… men veldig fint. Jeg måtte jo le litt også av meg selv og forklarte for damen at det ikke var derfor jeg hadde solbriller på, men at det var ganske beleilig akkurat da. Jeg forklarte at jeg nettopp hadde vært på ultralyd dagen før og fått vite kjønn og at jeg derfor var litt lettrørt. Hun forsto veldig godt. Tydeligvis ikke første gangen hun hadde opplevd noe slikt. “Ja, du har mye ‘for første gang’ foran deg nå. Det er sikkert ikke siste gangen dette kommer til å skje heller” sa hun så forståelsesfullt til meg. Så lo vi litt og jeg gråt litt mer. Og jeg skrev selvfølgelig den magiske, havgrønne skilpadden opp på ønskelista mi. Jeg trur nok ikke jeg kommer til å få råd til den.

I går opplevde jeg en annen ting for første gang, og det var kynnere. Jeg var på jobb og hadde svømmekurs og det siste kurset er litt roligere enn de andre, så jeg satte meg ned og kikket litt bare på de andre instruktørene (jeg har hovedoppsynet med det hele, så det er greit). Plutselig ble magen min så rar. Jeg kjente etter med hendene og der var livmoren blitt som en hard fotball (eller kanskje håndball i størrelse). Heldigvis hadde jeg lest og hørt en del om kynnere, og at det kan man nesten få ganske tidlig i svangerskapet uten at det er noe farlig med det. Det er bare livmoren som trener seg til fødsel. Så der brøyt jeg med ett ut i latter, for det kjentes så utrolig rart ut. Det gikk heldigvis fort over. Selv om det var en rar og annerledes følelse, så var det ikke veldig behagelig, og hvis det er slik at jeg skal få det hver gang jeg skal jobbe, så kan det blir litt slitsomt vil jeg tro. Men uansett. I hallen i går, var det en veldig morsom opplevelse for meg.

Senere på kvelden kom det flere kynnere, og kynnere som ikke ville gi seg. Jeg har igrunnen følt at magen har vært litt hard i hele natt. Litt til og fra med de kynnerne altså. Og litt i meste laget syntes jeg. Så sett sammen med at jeg har følt litt ubehag de siste dagene, så begynte jeg å bekymre meg. Så i dag ble det også første gangen jeg ringte jordmor på gynekologisk poliklinikk. Det er godt man har dem man kan ringe når man blir bekymret. Men om det blir mer alvorlig, fikk jeg beskjed om å ringe fastlegen. Jeg kjenner det sitter litt langt inne å ringe fastlegen, for jeg føler at jordmor kan så mye mer om dette enn det han gjør. Men jeg får gjøre det om det blir nødvendig da (satser på at det ikke blir det).

En av grunnene til at jeg var litt bekymret, var at på mandag satt jeg og strikket i sofaen med beina godt opptil kroppen og magen. Magen kom skikkelig i klem. Jeg ble sittende slik lenge uten å tenke over at det kanskje var ubehagelig. Men da jeg beveget meg fra denne stillingen kjente jeg det var veldig ubehagelig i magen. Og det har vært ganske ubehagelig siden. Dette er jo mye av grunnen til bekymringene mine. Går det an å klemme magen så hardt at man setter ting i gang? Eller kan man klemme så hardt at det ikke er bra for babyen? Slike ting har surret i hodet mitt. Mamma har selvfølgelig bare ledd og sagt at dersom det var farlig, så ville det ikke blitt født mange friske unger. Hun har selvfølgelig rett. Men jeg i dag begynte å kjenne press nedentil bak skambeinet, så ble det litt for mye. Jeg måtte ringe og forsikre meg om at alt var ok.

Det er så godt å kunne få beroligelse fra en jordmor som kan dette. Jeg hadde en fin samtale og mest sannsynlig, så har jeg fått strekt muskler eller hatt en stilling på mandag som har gjort muskler eller sener litt ømme og at det er det jeg kjenner. At jeg har fått kynnere nå er heller ikke uvanlig. Hun lurte på om jeg hadde kjent bevegelse og jeg har jo kjent bevegelser hver dag iallefall siden lørdag. Det var visst bare positivt, men også sjeldent å kjenne så mye så tidlig. Så jeg skal bare ta det med ro.

Jeg fikk også spurt om dette med vekstkontroll. Da jeg var på ordinær ultralyd på tirsdag, så fikk jeg beskjed om at de ville ha meg inn igjen på vekstkontroll i uke 28. Jeg tenkte ikke over det der og da, men etterpå har jeg funnet ut at det er jo ikke helt normalt, med mindre det er noe de gjerne vil passe litt ekstra på. Men da jeg spurte nå, så sa jordmoren at det kunne de fort gjøre selv om det ikke var noen grunn til bekymring. Jeg hadde jo ligget midt på kurven og alt så bra ut, så det var iallefall ikke det. Hun gikk inn i journalen min og fant ut at grunnen til at de ville ha meg inn igjen, var min obstetriske historie og alder. Altså på grunn av at jeg trengte så mange forsøk på å få det til, og at jeg er 37 år. Det var beroligende å høre for meg. Så nå er jeg bare glad og lykkelig over at de tar godt vare på meg og at jeg får sett lille jenta mi på skjermen igjen rett rundt nyttår. Jeg kommer også til å spørre om å få bekreftet kjønn, for hun brukte laaaang tid på å finne det, og spurte til og med en annen jordmor som var innom for å være helt sikker. De hørtes veldig sikre ut til slutt altså. Så det er sikkert riktig. Men det skader ikke å få det bekreftet synes jeg.

Så, ja som dere skriver i kommentarer: Jeg har det ganske fint om dagen.

Mange klemmer fra Ønskemor