Enestående mor

Forrige mandag våknet jeg med Storkfrøken ved siden av meg i babynestet i sengen vår som vanlig. Hun hadde våknet før meg og begynt å grynte litt for å fortelle meg at nå var det på tide å våkne. Da hun så at jeg var våken og kikket på henne, så fikk jeg et nydelig smil tilbake. Det var ingen tvil. Hun hadde smilt til meg for første gang. Etter det har hun smilt både titt og ofte, men mest på formiddagen.

Jeg har for vane nå å legge henne litt i sengen i stuen etter at vi har stått opp, slik at jeg kan prate litt med henne der før dagen starter. Da trekker jeg opp uroen som henger over sengen. Den har hun virkelig blitt glad i for når jeg trekker opp den, så smiler hun alltid så brett. Det er så utrolig deilig i mammahjertet å se det nydelige smilet. Virkelig bra start på dagen, når vi ofte har litt slitsomme avslutninger før sengetid på kvelden. Storkfrøken sliter litt med vondt i magen på kveldene og det er slitsomt både for mor og barn. Til slutt sovner vi av utmattelse begge to. Men da sover vi til gjengjeld hele natten, bare avbrutt av to runder med amming, så da er vi godt utvilte når morgenen kommer. Godt å få slik restart. Da kan vi leve med litt magesmerter så lenge det varer. Vi går til behandling for det, så det gir seg nok snart.