Søskenforsøk?
Spørsmålet kommer i tide og utide. Stadig fler spør meg om jeg vurderer søsken til Storkfrøken. Det er et spørsmål jeg har tenkt mye på. Jeg har tidvis hatt mine tvil, for det jeg vet nå om babyer er at de er enormt tidkrevende. Og nå som jeg HAR Storkfrøken, så kjenner jeg at jeg lurer på om jeg klarer å få til å være mamma til en til uten at det skal gå utover henne. Jeg trur det er menneskelig å kjenne på sine begrensninger i en slik situasjon. Samtidig, så vet jeg hvor glad jeg er for å ha søsken selv. Særlig i voksen alder. Livet mitt hadde rett og slett vært mye fattigere uten brødrene mine. Vi er knyttet sammen for livet og vi vet også at vi mest sannsynlig kommer til ha mesteparten av livet sammen. Mamma og pappa kommer til å forsvinne fra jorden lenge før oss. Det vet vi. Men da er det godt å vite at vi alltid har hverandre igjen som nærmeste familie. Trygt og godt. Den tryggheten vil jeg gi Storkfrøken også. Siden jeg også vet at jeg forhåpentligvis kommer til å reise herfra lenge før henne.
Siden jeg fyller 39 år i mars, så kjenner jeg at tiden jeg har til rådighet for å gjøre søskenforsøk ikke er den beste. Jeg kan ikke vente 3 år som kanskje ville vært ideelt før jeg gjør et nytt forsøk. Jeg trengte 4 ivf-forsøk før Storkfrøken endelig klarte å klamre seg fast i magehuset og gudene vet hvor lett eller vanskelig det blir neste gang. Det eneste jeg vet er at jeg har 8 embryoer på frys. Det er like mange embryoer som jeg faktisk har satt inn. Så fram til nå har statistikken vært at 1 av 8 lykkes. Jeg vet også at kvaliteten forringes noe når de blir fryst ned og tint opp. Så jeg har ingen garanti for at noen av dem i det hele tatt kan bli noe mer.
Et dilemma jeg får ved opptining er at de er fryst ned to og to. Ikke en og en. Så jeg MÅ tine opp to om gangen. Hva gjør jeg da hvis to klarer seg i opptiningen? Skal jeg sette inn begge, og håpe at en fester seg, men risikere tvillinger? Eller skal jeg la klinikken velge det de har mest troa på for så å destruere det andre. Dersom jeg destruerer ett, så vil jo sjansene krympe ganske mye dessverre. Dessuten så ligger jo det i hvert av disse muligheten for et helt liv. Skal jeg virkelig velge bort det når jeg har jobbet så hardt for å få dem? Magefølelsen min sier at det er umulig. Rett og slett umulig. Men hvordan jeg skal klare å håndtere tvillinger og samtidig gi Storkfrøken alt det hun trenger er meg en gåte. Jeg må nok gå noen ekstra runder på dette før jeg bestemmer meg.
Heldigvis trenger jeg ikke bestemme meg i dag. Klinikken krever at jeg har holdt opp med ammingen i minimum to mnd før jeg gjør forsøk igjen. Og enn så lenge er det ikke aktuelt å kutte ut ammingen. Målet mitt er å amme til hun fyller ett, men slutte da. Så da trapper jeg nok en del ned på slutten. For tiden ammer jeg kun når hun skal sove og vi er hjemme på dagtid og når hun våkner på natten. På natten blir det ganske mye da. Men på dagen vil hun rett og slett heller spise middag eller grøt (smoothies er hun ikke så veldig glad i). Så jeg tror nok at det kommer til å avslutte seg selv etterhvert. Kanskje det da blir nytt forsøk i juni neste år? Da vil det i tilfelle bli nøyaktig to år mellom dem om jeg skulle være så heldig å få det til på første forsøk. Jeg kjenner jeg blir helt rar av tanken på å gå gjennom dette en gang til… på godt og vondt.
Forrige uke fikk jeg tilbake mensen. En liten påminnelse om at kroppen snart er klar for ny runde. Det store spørsmålet er om hodet mitt er klar for ny runde.
Nå måtte jeg etablere en ny kategori på bloggen som heter “søskenforsøk”. Spennende og skummelt på samme tid. Hvor mange innlegg blir det i den kategorien tro? Jeg håper ikke det blir like mange som det ble med prøveinnlegg før Storkfrøken kom. Eller det VET jeg at det ikke blir. Kreves det så mye, så kommer jeg kanskje til å gi meg før det blir noen søsken.
Ønsker dere alle en goood helg.
Klemmer fra Ønskemor
6 Replies to “Søskenforsøk?”
Hei! De er godt at du er så reflektert som det du er. Jeg fikk selv tvillingsøsken da jeg var fire år. Det var ingen dans på roser. Den ene tvilingen var dessverre veldig syk og den andre hadde downs syndrome. Hele familien elsker dem mer enn noe annet i hele verden og vi ville ikke byttet dem mot noe, men det ble en hard kamp for mamma og pappa. De hang nesten ikke sammen mot slutten av spedbarnstiden pga kolikk og søvnmangel. Dessverre fikk de veldig liten tid til meg i de første årene. Jeg ble tilsidesatt fordi tvilingene krevde så utrolig mye tid. De prøvde å ivareta mine behov og, men tiden strakk rett og slett ikke til. Det er ingen spøk å være eldst i en slik søskenflokk. En er stor nok til å være storesøster, til å hjelpe til og være litt selvstendig, men en er for liten til å forstå hvorfor en pluselig ikke får like mye oppmerksomhet og tid av mamma. Jeg sliter med følgene av dette også i dag.
Uansett så tar du nok et klokt valg. Lykke til 🙂
Ja. Hvis jeg kommer i en slik situasjon, så er det ingen hemmelighet at jeg kommer til å trenge mye hjelp.
For et dilemma! Hva med å starte med et forsøk med ett eg, og hvis det kjennes feil ut, kan du heller gå mer offensivt ut i neste runde? Synd at klinikken ikke frøs ned ett og ett. I denne prosessen kan man likevel ikke tenke at man velger bort liv, tror jeg. For noen som har mange embryo på frys, vil muligheten være stor for at man ikke kan bruke alle, av ulike årsaker. Oddsen for å bli gravid er ikke spesielt mye større om man setter inn to embryo, jeg tror til og med det er uenighet i fagmiljøet om oddsen i det hele tatt er større. Men sannsynligheten for tvillingfødsel blir jo i alle fall større… Jeg tipper at du vil lykkes fortere neste gang. Jeg grubler også på søskenforsøk og syns det var nyttig å lese innlegget ditt!
Ja. Veldig. Heldigvis ble det siste embryoet frosset ned alene. For da var det bare ett igjen til nedfrysning. Så jeg bruker definitivt det først. Så får vi ta dilemmaet etter det.
Veldig enig med frkkr her. Blir det ikke feil å anse dette som å velge bort liv? Hva om det da klaffer på første forsøk?
Ikke ta dette ille opp, men skrev ikke du i ett innlegg at du har tatt abort en gang? Hvorfor mener du da at det er umulig å velge bort et embryo? Jeg mener ikke å starte noen abortdebatt. Alle velger det som er best for seg. Jeg er bare nysgjerrig.
Ja. Jeg er ikke mot selvbestemt abort og jeg sammenlikner det absolutt ikke med abort. Men jeg prøver å se for meg at jeg om fem år ikke har fått noe søsken til Storkfrøken. Det vil være enklere å leve med om jeg har gitt alle embryoene en sjanse og ikke destruert noen før det lykkes. Hvis det klaffer på første forsøk så kommer jeg nok ganske sikkert til å destruere resten uten å føle at jeg har gjort noe som er etisk betenkelig. Men i dag vet jeg hvor mye hvert eneste ett av disse embryoene har kostet meg. Både i penger, innsats og ikke minst håp og drømmer. Alle disse verdiene ligger på et vis materialisert i hvert eneste ett av de embryoene og tanken på å gå i gang med helt nytt ivf-forsøk skremmer meg og er noe jeg absolutt ikke ønsker. Jeg håper jeg slipper å komme så langt at jeg behøver å vurdere det og siden det ligger en liten mulighet i hvert eneste ett av de frosne embryoene så føles det ekstremt fanskelig å velge å destruere ett siden da er risikoen stor for at jeg kaster ett som kunne ha blitt til noe og satset på et som ikke klarer seg.