Enestående mor

Den 24 oktober satt jeg som vanlig en fredagskveld og så på gullrekka, med Skavlan på topp. Første gjest i studio var den svenske regissøren Roy Andersson. Ikke langt inn i intervjuet, så kom det fram at Andersson hadde slitt en periode etter at han var ferdig med å lage sin gjennombruddsfilm “En Kjærlighetshistorie”. Skavlan kaller det en suksessdepresjon, eller en slags eksamensdepresjon og jeg kjente med ett at jeg ble litt glad. Jeg tenkte tilbake på de første månedene av svangerskapet mitt og forsto med ett at mitt tungsinn i denne perioden kanskje ikke bare kom av hormoner og frykt. Jeg innså at det kanskje ikke var det det handlet om i det hele tatt. Det handlet om at jeg hadde arbeidet så hardt og intenst mot et mål, at jeg ble stående litt tom tilbake da målet var nådd.

Nå høres det kanskje litt dumt ut at målet var graviditeten, men det var nettopp det det var. Da jeg startet med forsøk i Danmark, så var det helt klart et barn og morsrollen som var målet. Men jeg lærte etterhvert at dersom jeg skulle fokusere på det målet, så ville hele prosjektet virke håpløst og jeg ville bare gå inn i en skikkelig depresjon. Jeg måtte fokusere på det første målet, og det var å bli gravid. Etter det, så visste jeg jo tross alt at jeg ville ha god tid til å fokusere på de neste milepælene som ville komme naturlig etter det. Men det var absolutt ikke tiden etter positiv test jeg hadde fokus på i prøverperioden min. Jeg fokuserte fram til positiv test, og egentlig, så var jeg alltid igang med å planlegge neste forsøk FØR jeg visste hvordan testen ville slå ut. Når den negative testen kom (som regel, så gjorde den jo det), så hadde jeg allerede en ny plan og et nytt mål å jobbe mot. Slik var det siste gangen også. Inntil den dagen jeg måtte innse at testen var positiv, så var jeg allerede igang med å legge en ny strategi og planer for neste forsøk. Det var det jeg var god på. Det var det jeg kunne, og det var gjennom alle forsøkene jeg blogget og delte historien med verden. Forsøkene var blitt meg og min identitet og slik hadde det vært så lenge at det var ikke bare å legge det brått vekk, for så å være lykkelig og drømme seg fram til det store målet.

Det store målet, å bli mor, virket så uendelig fjernt, ukjent og veldig skummelt. Jeg fryktet alt som skulle komme. De minste ting fryktet jeg. Selvfølgelig fryktet jeg å miste. Men det var ikke den største frykten. Tro det eller ei, men plutselig fant jeg ut at jeg ikke hadde tenkt på baby, graviditet, barsel, morsrollen og alt det der på veldig lenge. Jeg hadde gjennomtenkt alt slikt mye grundigere FØR jeg startet med forsøkene. Fram til jeg faktisk bestemte meg for å prøve å bli gravid på egenhånd, så hadde det ikke vært en dag jeg ikke hadde tenkt på at jeg drømte om å hele den pakka som handlet om alt ETTER den positive testen. Underveis i prøvingen hadde fertilitet overtatt hele hodet mitt og meg. Det var den første perioden i mitt liv som jeg kan huske at graviditet og babyer ikke sto øverst på agendaen. Jeg vet det høres rart ut. Men det var fertilitet som var blitt min besettelse som hadde overtatt absolutt alt i livet. Det hadde gått over tre år på den måten. Hvordan skulle jeg nå klare å finne tilbake til meg selv?

Med ett begynte jeg å tenke tanker som at kanskje jeg egentlig ikke var så klar for dette allikevel? Tenk, jeg som egentlig trives så godt alene her i mitt eget selskap har nå gjort en livstidsforpliktelse til et barn. Var jeg egentlig klar for det? Var jeg klar for våkenetter og såre pupper? Var jeg klar for å sette et annet menneske foran meg selv i ett og alt? Var jeg forberedt på å legge meg selv fullstendig til side i så mange år framover? Jeg fikk faktisk en ny eksistensiell krise. Og nå skjønner jeg, takket være Skavlan, hvorfor det har vært slik. Nå tenker jeg at det ikke var så rart. Det har vært helt naturlig. Selvfølgelig er jeg fremdeles bekymret. Men nå har bekymringen tatt en helt ny form. For NÅ har jeg fått bekreftet for meg selv, at svarene på alle de spørsmålene jeg stilte meg i begynnelsen av svangerskapet  er: JA, jeg er klar som et egg! Både for våkenetter og såre pupper. Jeg er hundre prosent klar for å sette jenta mi foran meg selv i ett og alt og at hensynet til meg selv må komme i annen rekke i noen år framover. Det ER jo allerede slik. Jeg har allerede plager i svangerskapet og det er helt greit, for det betyr ingenting, når jeg tenker på årsaken til disse plagene. Jeg lar allerede hensynet til henne kommer foran alt annet i livet, ved å ikke ta noen sjanser i svangerskapet og holder meg unna alt som jeg vet kan skade henne. Jeg løfter knapt en gjenstand som veier mer enn 7-8 kilo for eksempel. Jeg ber heller om hjelp, eller venter med ting som skal gjøres. Og at det ikke blir et eneste glass med alkohol koster selvfølgelig heller ingenting. Det føles ikke som et offer. Det føles som en gave. Jeg kan med hånden på hjertet si at min suksessdepresjon er over og takk til Skavlan for at du ga meg dette perspektivet.

Link til programmet her: Skavlan 24/10

Ønskemor