Enestående mor

I dag sitter jeg utålmodig på stolen min og lurer på hva framtiden vil bringe. Jeg venter på at arbeidsgiveren jeg ønsker meg til skal bestemme seg. En rektor skal ansette en lærer og jeg håper at jeg blir den heldige utvalgte. Det er “bare” et lite engasjement fram til sommeren. Men det gir meg en fot innenfor.

Med det kan jeg si farvel til nav for denne gang. Jeg har regnet på hva jeg vil få utbetalt som lærer med skattefordelene jeg får som enslig mor. Det var virkelig mer enn jeg noensinne hadde turt å drømme om. At jeg kommer til å miste både forskuddsbidrag og overgangsstønad gjør meg faktisk absolutt ingenting. At jeg ikke kan “sitte på ræva” og motta støtte fra nav lenger gjør meg heller ingenting. Selv om det har vært ganske så trivelig å være hjemme med Storkfrøken. Nå kjenner jeg endelig at jeg er klar for å jobbe og tjene mine egne penger. Bidra i kassen og leve selvstendig.

Jeg kjenner at jeg er litt lei av at hele livet må dokumenteres i papirform til nav. Jeg er så lei av saksbehandlingstid og et a4-system som ikke tar høyde for at mennesker ikke følger noen norm og som datasystemet ikke er programert til å håndtere.

Man hører mye dritt om nav. Du tror kanskje jeg er lei av å være nødt til å ringe og forholde meg til kjipe saksbehandlere? Nei. DET er jeg ikke. Jeg har stort sett KUN møtt veldig trivelige folk i telefonen hos nav. Jeg har ringt og spurt om det meste. Jeg blir så usikker på hvordan jeg skal fylle ut skjemaer at jeg nesten uten unntak har ringt mens jeg har fylt ut for å få hjelp og være sikker på at jeg ikke skriver noe feil i papirene. Vi har vel alle hørt om de historiene om folk som har fylt ut skjemaer og opplyst nav etter den største samvittighet, men som allikevel har fått på pukkelen fordi de har fått noe for mye etter at nav har beregnet feil. Og oppå det hele får bot for å være uærlig. Skal jeg være ærlig, så er jeg litt redd for nav. Jeg vil jo veldig gjerne ha det jeg har rett på og krav på. Men jeg vil jo ikke at noen skal tro at jeg har prøvd å unndra penger. Jeg kan tenke meg at jeg ikke er alene om den følelsen?

Én gang møtte jeg ei skikkelig drittkjærring på nav. Ja, de finnes der også. Én gang av sikkert 100 samtaler. Det er alltid et råttent egg i kurven som gjør livet surt. Vet dere. Det hele endte opp med godt humør fra min side. Jeg kjente at henne gidder jeg ikke  å prate med. Vet du, jeg ble så lei meg når jeg pratet med henne at jeg holdt på å begynne å grine. Hun fikk meg til å føle meg som et problem. Jeg skulle melde meg arbeidsledig nå når permisjonen min gikk ut og hadde noen spørsmål i forbindelse med det. Men jeg følte meg behandlet som en kriminell som kunne antyde at jeg kanskje kunne få lov til å ta bare en liten eksamen selv om jeg var arbeidsledig. Det var visst uhørt. Det var en oppgave med ca 80 arbeidstimer bak. Å gjøre det på et halvt år er helt innafor regelverket og man KAN motta dagpenger og fremdeles gjøre en slik liten oppgave. Den er absolutt ikke til hinder for min arbeidssøking eller jobb om jeg får det. Nå VET jeg jo at jeg får jobb og at jeg fremdeles skal klare å gjøre den oppgaven. Men altså denne damen. Hun klarte nesten å få meg til å begynne å grine, så jeg bare la på. MAKAN!! Hva slags holdning er det å ha til folk som er i en sårbar posisjon da? Heldigvis hadde jeg mot til å prøve å ringe til nav en gang til. Og da kom jeg til ei trivelig dame igjen. Som jeg pleier å treffe på telefon med nav. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og hun beklaget virkelig og ville nevne det videre i systemet. Da angret jeg skikkelig på at jeg ikke hadde fått navnet til hun jeg hadde snakket med. Note to selv: gjør det neste gang om det skjer igjen. Det er faktisk ikke greit å snakke slik til folk. Selv om du har en dårlig dag og selv om du innerst inne synes det er for mye snylting i dette samfunnet. Ja, hvis du tenker det siste, så tenker jeg at man kanskje bør finne seg en annen jobb. Det kommer ikke noe positivt ut av det. Det gode humøret fikk jeg etterpå: Det lønner seg faktisk å si fra når du opplever noe urettferdig. Med litt støtte og lovnad om at en slik liten eksamen skal nok gå helt fint ble dagen mye bedre.

Men nå gleder jeg meg altså til å frigjøre meg fra nav. Ingen kan nå komme her og påstå at jeg er ute etter å snylte og få så mye støtte som mulig og gjøre minst mulig. Ingen skal få meg til å føle meg så dårlig. Jeg skal jobbe og være selvstendig. Herregud for en deilig følelse nå etter snart to år som arbeidsledig “snylter”.

Klemmer fra Ønskemor