Enestående mor

Mens jeg enda gikk høygravid begynte jeg å skrive på et innlegg om takknemlighet. Men det ble ikke ferdig før jeg fødte dessverre. Jeg har gått tilbake og redigert det flere ganger og det ser ut til å bli veldig langt. Jo mer jeg jobber med det, jo mer finner jeg å være takknemlig for. Derfor har jeg bestemt meg for å dele det opp i mange små innlegg.

Min første takknemlighet handlet om graviditeten. At jeg etter så lang tid og så mange forsøk, endelig fikk oppleve å gå gravid. At jeg fikk kjenne livet vokse i meg og, ikke minst, at alt fulgte skjemaet, så jeg slapp å bekymre meg for noe som helst.

Plagene med vondt i ryggen og halsbrann var til å leve med når jeg fikk oppleve en slik fantastisk graviditet. Det ville være verre om jeg hadde bekkenproblemer og at smertene var relatert til bevegelse. Mine smerter var relatert til stillesitting, så jeg slapp å være nødt til å sette meg ned å kjede meg. Jeg var aktiv helt til slutt. Halsbrannen var ille på natten, men ikke så ille at jeg ikke fikk sove. Jeg klarte å døyve den med gaviscon og sov videre.

I tillegg, så følte jeg meg så fin og vakker. Gravidmagen min var den fineste magen jeg kunne drømme om og, tro meg, jeg hadde drømt om en flott gravidmage.

Men det beste med graviditeten var selvfølgelig Storkfrøken som lå og sparket. Hun hadde virkelig etablert sitt mønster i magen min. Jeg føler at jeg har kjent henne lenge. Iallefall soverutinene hennes. Hun sover jo så godt om natten, og har gjort det siden fødsel. Det gjorde hun nok også i magen, for jeg ble aldri vekket av romstering i magen. Deilig.

Og nå skal vi være sammen for resten av livet og bli enda bedre kjent. Det er den deiligste tanken.

Det er akkurat som at jeg kan kjenne igjen Storkfrøken på dette bildet. Hun ble født som supermann, med en arm opp sammen med hodet, og på dette bildet ligger hun med samme hånden opp til ansiktet. Hele tiden har hun vært veldig opptatt av å ha hendene opp til ansiktet sitt. Klart at hun kunne jo ikke ta vekk armen når hun skulle ut i den store verden. Armen og hånda var jo tryggheten hennes.

Ønskemor