Tålmodighet…
…blir en dyd i tiden framover. Jeg har ikke råd til noe ivf-forsøk før til sommeren, og jeg synes det er helt forferdelig vanskelig å tenke på at jeg må vente så lenge. Enda vanskeligere er det faktisk å tenke på at jeg må vente nesten like lenge før jeg får svar på om jeg har endometriose eller ikke. Skulle så gjerne tatt den lapraskopien så fort som mulig, bare for å vite.
En ting jeg kan gjøre imellomtiden, er å planlegge en tur til Finnland. Ava-klinikken krever nemlig at man kommer inn til en forundersøkelse og en samtale om ivf-bahandlingen, der legen skal avgjøre hvilket regime som skal brukes i behandlingen. Det må jeg prøve å få til slik at jeg kan gjøre det i en ferie, så da blir det vel mest sannsynlig vinterferien, siden jeg har så god tid på meg. Huff… det er lenge til det også. Men jeg har iallefall mulighet til å få tak i billige biletter da. Jeg har aldri vært i Finnland før, så det kan jo bli spennende i seg selv… men jeg skulle jo helst allerede ha vært der i går da. Veien videre føles så inmari lang.
Jeg har prøvd å gi meg selv gode grunner til at det er bra å vente. En av disse grunnene er at da blir det nesten to år mellom min nevø og mitt barn og da kommer jeg til å arve klær, og det kan jo komme godt med siden jeg bruker opp alle pengene mine til denne behandlingen. En annen fordel er at jeg ikke trenger å stresse med å få istand leiligheten min til å ta imot et barn, men jeg kan gjøre det gradvis (jeg har begynt så smått, med å kaste ut en del og jeg har satt opp et skap på badet, som på en enkel måte kan bli et stellebord). Så er det jo dette singellivet som faktisk har sine fordeler. Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil til enhver tid uten å tenke på å ta hensyn til andre enn meg selv. Joda, jeg må da prøve å nyte dette…
Ønskemor
