Enestående mor

I det siste har jeg tenkt mye på valgene jeg tok da jeg valgte å bli selvvalgt enslig mor. Jeg er den analytiske typen som veier alt grundig for og imot. Jeg skriver lister og reflekterer og “argumenterer” i hodet mitt for alle muligheter før jeg lander en viktig beslutning. Det førte meg på en interessant reise.

Oppstarten av min reise besto av mange overveielser

Da jeg startet prosessen for å bli solomor i 2010 hadde jeg et ganske lett og overflatisk forhold til det. Men det betyr ikke at jeg ikke gikk dypt inn i saken før jeg tok de endelige beslutningene.

Jeg hadde bestemt meg for én ting og det var at jeg skulle gjøre alt som sto i min makt for å bli mor. Jeg tenkte at det ville være lettere å gå videre som eventuelt barnløs dersom jeg virkelig hadde gjort alt jeg kunne. 

Jeg var 33 år og hadde brukt de siste 13 årene på å prøve å finne HAN som skulle bli far til barna mine. Jeg hadde nemlig vært superklar for barn allerede da jeg var 20. Det var ingenting jeg heller ville enn å bli mamma.

Etter 13 år og x antall havarerte forhold, både av kortere og lengre varighet, var jeg sliten. Jeg hadde nettopp avsluttet et forhold jeg ikke så noen fremtid i og kjente meg sliten av å lete. Jeg orket ikke tanken på å prøve å feile en gang til og jeg orket heller ikke vente så mye lenger. Jeg var klar og jeg hadde liten interesse av å leve lenger som barnløs. Jeg ville starte på det livet jeg hadde ventet så lenge på.

Ulike veier til foreldreskap når mannen mangler

Tanken om donor hadde jeg hatt i bakhodet lenge og var det eneste alternativet jeg egentlig hadde vurdert seriøst. Andre alternativer er for eksempel lure en onenightstand eller få meg en elsker jeg kunne lure. Det kunne og være et alternativ å avtale foreldreskap med en venn. Men ingen av disse alternativene vurderte jeg i det hele tatt før jeg startet på prosessen.

For meg virket donor som det beste alternativet. Det var ryddig og jeg trengte ikke lure noen. Dessuten hadde jeg ingen aktuell venn jeg kunne spørre. Det var donoralternativet jeg bestemte meg for før jeg egentlig hadde sett så nøye på alternativene.

Det var mange prosesser rundt det å velge donor og å lese meg opp på hvordan barna til selvvalgte enslige mødre faktisk har det. Så jeg gikk fra å være skråsikker på at anonym donor var det mest riktige og jeg ville helst ikke vite noe om han. Enden på visa var en helt annen. Det ble åpen donor som barna får identiteten til dersom de ønsker det. Etter mange refleksjoner var det det som føltes rett.

Skulle jeg bli en del av en regnbuefamilie?

Så kom jeg over boken til Signe Fjord: Selvvalgt singlemor til donorbarn – beslutningsprocessen. Der kom jeg over flere muligheter. Det førte til at jeg underveis i prosessen min tok et lite sidespor. Jeg lagde meg en profil på gaysir for å se om jeg kunne finne en mann eller par som kunne tenke seg å bli foreldre sammen med meg eller eventuelt en som ønsket å donere privat.

Etter en del søk, treff og samtaler fant jeg et homofilt par. Alt stemte egentlig i teorien. De så for seg å bosette seg i området der jeg kommer fra og ikke langt unna bygda som familien min bor. Og de ønsket seg barn og noen å dele barnet med. Perfekt eller hva?

Det eneste som ikke stemte var at jeg var kommet langt i prosessen min og hadde jo allerede gjort noen forsøk og jeg hadde vært på nrk tv der jeg ble inseminert i beste sendetid.

Dette paret var ikke helt der og vi avsluttet prosessen for de trengte lenger tid. Det syntes jeg var helt greit. Gaysir var en nyttig erfaring for meg. Jeg fikk bli kjent med ivrige donorer og noen få som gjerne vil bli foreldre selv. Men jeg valgte altså å gå videre på egen hånd slik jeg hadde startet. Med donor i Danmark. Ryddig og greit selv om det var mer kostbart selvsagt.

Er det for sent å starte en regnbuefamilie?

I disse dager har jeg startet med å jobbe meg gjennom boken til Signe Fjord en gang til. Fordi jeg hjelper jo andre som skal gjennom den samme prosessen. Det har blitt en stor overraskelse for meg. Da jeg kom til temaet om de ulike alternativene jeg hadde; donor, onenightstand, venner med delebarn osv, startet tankekverna mi igjen.

Er jeg egentlig ferdig med denne prosessen? Skal jeg være helt alene med disse tre nydelige ungene mine? Eller kan det faktisk være en mulighet for meg å involvere flere “foreldre” til dem? Er det egentlig mulig? Hva sier loven?

Etter at tanken åpenbarte seg om en kanskje mulighet her og nå i dag, så klarte jeg ikke legge den vekk. Er det mulig å finne noen som er barnløs, som ønsker barn, men som kanskje ikke trenger de første leveårene? Noen som vil bli foreldre sammen med meg? Hva tenker jeg om det? Hva ville barna tenke om det? Og hva ville resten av de rundt meg tenke om det?

Jeg har alltid tenkt at jeg kommer vel før eller siden til å treffe en mann som kan adoptere dem. Men jeg klarer bare ikke helt se det for meg. Skal jeg virkelig risikere mitt deilige stabile følelsesliv? Forhold er, etter min erfaring, stor fare for følelsesmessig kaos.

Tankene førte meg i retning av gaysir igjen. Skulle jeg? Skal jeg? Kan det finnes noen? Er det i det hele tatt mulig?

Tankene er mange og de er ikke ferdigtenkte. Jeg er i prosess. Tenker, grubler og vurderer. Skal jeg begi meg ut på en reise som potensielt kan bli…

Bloggen fornyes

Jeg har begynt å gå gjennom bloggen min helt fra start. Det er så rart å lese om prosessen min. Tenk at jeg var så positiv og optimistisk da jeg startet for snart ti år siden: Les om kriblingen her