Enestående mor

Jeg ble sterkt anbefalt å ikke teste før testdato av legen på klinikken. Nei, det var feil beskrivelse. Jeg ble frarådet på det absolutt sterkeste å gjøre det. Det er visst ingen som helst god grunn til å teste før testdato og jeg fikk inntrykk av at hun mente det var direkte skadelig for meg. Jeg lurer sånn på hvorfor de er så bastante på det? Vi mennesker er jo forskjellige.

Jeg er helt sikker på at det å teste for tidlig kan skape høyt stressnivå for noen. Dersom man forventer å se en positiv test og går helt i kjelleren av å ikke få den forventningen innfridd, så skjønner jeg at det er dumt å teste for tidlig. Det er kanskje enda dummere å teste for tidlig hvis du tror at en positiv test er et sikkert tegn på graviditet når du starter testingen allerede en uke etter at du satte eggløsningssprøye. Men når du er klar over hva som skjer i kroppen og med hormoner og med testene og du har et load på sikkert 60 tester av ulikt merke i skuffen, så ser jeg ikke problemet. Dersom det gir deg mer ro å følge hcg på veg ut av kroppen for så å gå og vente på at testen kanskje kan bli positiv igjen, så må jo det bare være ok? Det endrer uansett ikke noe for kroppen, hormonene, graviditeten, embryoene eller noe annet enn ditt eget hode. 

Mitt eget hode kjenner jeg best selv. Det gir meg en ro og tilfredsstillelse å kunne følge med på hva som skjer i kroppen min. Og eneste måten å gjøre det på i disse dager er å teste flittig. Selv om det har gitt meg falske forhåpninger to ganger tidligere når jeg har hatt kjemisk graviditet. Det positive med det er at jeg faktisk VET at jeg har hatt kjemiske graviditeter. Og det er faktisk ganske positivt. Det betyr at kroppen iallefall nesten virker…. det er ikke SÅ langt unna suksess tross alt. Jeg er veldig glad for at jeg vet det. Det hadde jeg ikke visst om jeg ikke testet før testdato og det har på ingen måte kjørt meg ned i kjelleren.

Så dermed startet jeg denne rundens testing i går. Jeg har to ulike tester som jeg tester daglig. Først og fremst har jeg skaffet meg de nye norske testene som selges fra fertil.no og enkelte norske apoteker som heter “Make Sure”. Også har jeg en del andre billigtester som jeg kjøpte som et skikkelig bomkjøp i våres når jeg hadde inseminering.

For en enorm forskjell på dem da!!! Jeg er så glad jeg fikk skaffet meg “make sure” til denne runden for nå ser jeg virkelig godt hvor lite sensitive de andre testene er. I går (mandag) når jeg testet første gang, så var det ikke gått en uke en gang siden jeg satte eggløsningssprøyta. Den satte jeg nemlig mandagskveld forrige uke. Den inneholder jo hcg, det samme hormonet som kroppen produserer ved graviditet og som fanges opp av testene. Jeg må regne med at det tar ca 10 dager før sprøyta er helt ute av kroppen, så det var ikke overaskende at testene i går var positive. Men det var veldig forskjell på dem. Det forundrer meg at de fremdeles var så sterke. En annen ting som overakset meg er at jeg faktisk klarte å fange opp en kjemisk graviditet sist da jeg hadde inseminering med de elendige billigtestene som jeg hadde da. For forskjellen på dem er veldig stor synes jeg i sensitivitet.

​
Jeg synes testene i går var så sterke at jeg nesten lurte på om kroppen kunne ha begynt å produsere hcg selv. Men det er umulig tror jeg. Embryoene som ble satt inn på fredag var tilsvarende dag to etter eggløsning. Implantasjonen skjer omtrent seks dager etter eggløsning så vidt jeg kan huske og det er i dag. Kroppens eget hcg kan ikke påvises i urin i dag heller. Det er jeg helt sikker på. Men når kan det det tro? Da jeg ble gravid med Storkfrøken så ble testen aldri negativ før den ble sterkere igjen. Men da hadde jeg satt hcg-sprøyte etter innsett så det er ikke så rart. Jeg må nok forvente at den rekker å bli helt negativ denne runden siden jeg ikke har hcg-støtte ved dette forsøket. Så i dag var testene litt svakere forståelig nok. Jeg forventer at de kommer til å fortsette å være negative eller svakere iallefall fram til torsdag. Kanskje jeg kan ane en endring allerede fredag, men det er ikke veldig sannsynlig. Jeg forventer det ikke. 
​
Dersom jeg skulle følge legens råd så skulle jeg alltså ikke teste noe før neste fredag. Da ville jeg gått rundt og grublet mye mer og kjent mye mer etter på kroppens signaler. Er puppene litt ømme? Var ikke det et ligamentstrekk? Er jeg ikke litt småkvalm tro? Opp og tisse på natten ja, det er jo et tegn. Så tørst på vann…. mange signaler jeg ville gått og kjent ekstra hardt etter om jeg hadde. Men jeg er helt hundre prosent sikker på at det hadde stresset meg mye mer. Og det kunne sendt meg rett ned i kjelleren på testdato. Da hadde jeg nemlig klart å innbille meg et svangerskap og dersom mensen kom og testen var negativ, så ville det blitt en tøff påkjenning for meg. Så lenge testen er negativ og dagene går, så får jeg den mentale forberedelsen sakte, men sikkert på at dette ikke går veien. Det takler jeg mye bedre. Det er jeg vant til, så det vet jeg at jeg takler. Det gir ikke noe slag i magen. Det gjør at hodet får være med på det som skjer og da klarer jeg å hente de strategiene jeg trenger for å takle nederlaget.

Er du en testetøs? Eller ville du bare blitt stresset av å teste slik som jeg?