Enestående mor

Jeg kan ikke få sagt hvor ubeskrivelig glad jeg er for at jeg var sammen med de menneskene som betyr aller mest for meg akkurat da tragedien skjedde. Vi har brukt disse dagene bare på å være sammen. Vi har pratet sammen og … ja rett og slett bare vært sammen. Det har vært så utrolig riktig og godt.

I går kom jeg hjem til leiligheten min og jeg er alene igjen. Det kjennes ikke like riktig og godt. Da jeg kom hjem, begynte jeg straks å pakke saker ned i kasser for å forberede flyttingen som kommer snart. Det var tungt og dystert. Jeg våknet opp i natt og så bildet av “han” på netthinna mi. Jeg har virkelig sett på alt for mange bilder av “han” og av døde mennesker på Utøya. Hodet mitt har kværnet og kværnet på spørsmålene vi alle har hatt i hodene våre disse dagene: Hvordan kunne det skje? Hvordan kan ett menneske få seg til å gjøre dette mot oss alle? Ja, han råket alle. Jeg tror ikke et eneste menneske i Norges land ikke føler seg berørt av dette. Det er på natten, når jeg våkner slik og kjenner meg trist og redd og fortvilet at ensomheten virkelig tar meg og jeg klarer ikke å tenke klart. Det er en av de gangene jeg virkelig savner en armkrok og krype inn i. En som jeg kan lufte tankene mine med slik at jeg kan begynne å tenke klart igjen. I natt lå jeg våken i flere timer og klarte ikke å kvitte meg med bildene jeg hadde på netthinna. Jeg lurte på om jeg skulle stå opp for å få tankene ut, men lot det være. Dagen ville jo bli helt ødelagt. Jeg sovnet til slutt igjen.

Det føles helt meningsløst å blogge om noe som helst annet enn den store tragedien, men jeg vet ikke hva jeg skal si om den. Det er jo bare så forferdelig. Jeg klarer ikke å tenke fornuftig. Men hatet jeg kjente mot denne mannen de første timene etter at jeg fikk høre om det som hadde skjedd, er gått over til en annen ubeskrivelig og uforståelig følelse. Min evige respekt og kjærlighet til alle mennesker tillater meg ikke å hate, det går ikke. Jeg hater selvfølgelig handlingene, men istedet for å hate han prøver jeg å forstå hvorfor. Men jeg klarer ikke å finne noen gode svar. Jeg klarer ikke å tro at han verken er dum eller psykisk syk. Han har bare en ekstrem tankegang og han tar grundig feil på en rekke punkter og det er dette som har fått så tragiske konsekvenser. Tankegodset hans er jo IKKE HELT annerledes enn det mange nordmenn har. Mange av oss har holdninger og meninger som det for 20 år siden ikke var lov å si høyt. Nå er det helt stuereint. Hvilken retning skal dette gå? For å si det sånn… han minner meg om Adolf Hitler; kald, kynisk, smart, karismatisk…. ond. Jeg vil sende ut mange varme tanker, både til de som er rammet og berørt, men også til hans familie og venner, de må sitte igjen i en enorm fortvilelse. Jeg unner ingen mor å oppleve sitt barn gjøre noe slikt.

Jeg håper og tror at dette virkelig var en vekker for oss alle. Norge er blitt et annet land etter tragedien. Vi har våknet opp og forstår alvoret. Vi er i sjokk og vantro, men vi reagerer ikke med hat, vi reagerer med med mer kjærlighet til medmenneskene våre. Norge har blitt et varmere land og vi er alle enige om at kjærligheten til medmennesket skal seire. Jeg er rørt.

Mitt lille land
Et lite sted en håndfull fred
slengt ut blant vidder og fjord
Mitt lille land
der høye fjell står plantet mellom hus,
og mennesker og ord.
Der stillhet, og drømmer gror.
Som et ekko i karrig jord.

Mitt lille land
der havet stryker mildt og  mykt,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land
der stjerner glir forbi og blir et
landskap når det blir lyst
mens natten står blek og tyst.

Ønskemor

Edit: Innlegget er noe redigert