Enestående mor

Er ikke dette lille mennesket ubeskrivelig vakkert? Iallefall synes jeg det, men jeg er vel igrunnen inhabil.

Det er virkelig ikke lett å vite hvor jeg skal starte bloggingen  igjen nå etter så lang bloggpause etter fødselen. Alle tankene og følelsene mine er fulle av et lite vidunder som i dette øyeblikket har sovnet i bilstolen etter biltur hjem fra besøk hos foreldrene mine. Det er sjeldent jeg får noe særlig tid til meg selv, og når jeg får litt tid, så er det utrolig  mye annet som må gjøres enn å skrive blogginnlegg. I dag tok jeg for eksempel med meg toalettsaker når jeg skulle besøke mamma og pappa slik at jeg kunne få stelt meg litt der. Det er ikke så lett å få tid til slikt om dagen og det er helt greit. Så fort snuppa sover litt alene, eller mamma er her og duller med henne, så hiver jeg meg rundt og prøver å få gjort litt i huset. Med både hund og katt, så må gulvet vaskes ofte og ellers så er det jo alltid litt å gjøre i et hus… og klesvask da. Det blir litt ekstra klesvask, og foreløpig, så nyter jeg å vaske de små plaggene fulle av alt det en baby klarer å skitne til klær med… også driver jeg og tester ut litt tøybleier. Vi har funnet noen favoritter og noen vi ikke liker. Jeg tenker å skrive mer om tøybleier i egne innlegg.

Jeg er blitt velsignet med ei jente som så langt har forstått at natten er tid for å sove. Iallefall enn så lenge. Jeg skal dermed ikke klage over mangel på nattesøvn. Selvfølgelig får jeg ingen kontinuerlig søvn gjennom hele natten for det blir et par runder med pupp og bleieskift. Men jeg slipper rugging og trøsting på nattestid så langt iallefall og det nyter jeg. Men på dagen er det ikke lenge hun vil sove alene. Det skal helst soves i mine armer om hun skal sove, men det er også stas å være våken og da skal vi iallefall være sammen. Det vil vi begge to.

I går var LilleGull to uker gammel og jeg må si at jeg synes livet som mor passer meg godt. Jeg nyter dagene selv om jeg er sliten. Jeg føler meg utrolig heldig som får oppleve alt dette og alt som kommer i framtiden. Det er ingen tvil om at det er verdt alle pengene, tiden, bekymringene, reisene, smertene, medisinene, ja, alt jeg har vært gjennom for å komme hit jeg er i dag.

Alle jeg har pratet med tidligere som har født selv, har fortalt meg hvor fantastisk det er, men ingen har til nå klart å få meg til å forstå akkurat HVOR fantastisk det er. Men når jeg tenker etter: Det finnes nok  ikke ord som kan beskrive denne opplevelsen. Den må kun oppleves for å forståes… og etter å ha opplevd det selv, så er det enda mer tydelig for meg hvor verdifullt ethvert lite barn er. Bak hvert eneste ett er det en mor som har bært det fram i magen og vært gjennom en fødsel for å få møte dette lille mennesket som skal vokse og bli stort. Bak hvert et barn, finnes det en mor. Og her skulle jeg så gjerne skrevet at bak hvert et barn finnes det en mor som elsker barnet høyere enn seg selv. Men slik er det jo ikke dessverre… og det gjør de stakkars barna enda mer verdifulle. Ethvert barn fortjener virkelig å bli elsket like høyt som jeg elsker mitt barn.